Musikk til argentinsk tango: Forstå rytmer og orkestre

Den som begynner med Tango Argentino, oppdager raskt at denne verdenen styres av tre helt forskjellige rytmer. Den klassiske tangoen danner fundamentet, båret av en stødig, ofte melankolsk fire-fjerdedels takt. Her ligger kunsten i bevisst forsinkelse og spillet med stillheten mellom slagene. Helt annerledes presenterer Tango Vals seg, som tolker den klassiske wienervalsen i tre-fjerdedels takt og krever en flytende, sirkulær dynamikk.

Den livlige kontrasten til dette leveres av Milonga. Den er basert på en rask to-fjerdedels takt med synkoperte aksenter, som stammer direkte fra den afrikanske Candombe. Forskjellen mellom Tango Vals Milonga ligger derfor ikke bare i de matematiske taktartene, men fremfor alt i den emosjonelle karakteren til stykkene. Mens tangoen gir rom for dyp dramatikk, krever Milonga en leken, nesten skøyeraktig letthet uten elegiske pauser.

Epoken mellom 1935 og 1955 regnes som tangoens gylne æra, da legendariske orkestre fylte dansesalene i Buenos Aires. Hvert av disse ensemblene utviklet en umiskjennelig lyd som dansere den dag i dag kjenner igjen fra de første taktene. Orkesteret til Juan D’Arienzo, også kjent som rytmekongen, revolusjonerte scenen med en drivende, rytmisk stram stil som fikk folk tilbake på dansegulvet. Stykkene hans egner seg utmerket til å forankre den presise Tango Argentino-rytmen i egen kropp.

Carlos Di Sarli skapte en elegant motpol. Musikken hans flyter som honning, båret frem av lyriske fiolinpassasjer og majestetiske pianoakkorder. Di Sarli krever ekstrem ro fra danserne og evnen til å nyte lange skritt. Den som derimot søker dyp melankoli og dramatiske brudd, lytter til Aníbal Troilo. Arrangementene hans gir bandoneonen, tangoens sukkende hjerte, maksimal plass til emosjonelle soloer.

For å kunne lære og fordype din egen Tango-musikalitet, hjelper det med en strukturert tilnærming til lytting. Suksessfulle Tango Argentino-komponister lot sjelden stykkene sine følge en stiv metronomtakt. I stedet bruker de det som kalles rubato, en elastisk strekking og bremsing av tempoet som dansere må tilpasse seg. Den som lærer å høre Tango-takten, legger derfor først merke til bandoneonen og kontrabassen, som angir den rytmiske strukturen.

En praktisk start er å konsentrere seg om ett enkelt instrument mens du lytter, for eksempel bare pianoet eller fiolinene. Prøv å forutse aksentene og avslutningene på musikkfrasene. Et musikkstykke i Tango er bygget opp som en samtale, det finnes spørsmål og svar mellom instrumentgruppene. Den som forstår disse musikalske dialogene, danser ikke lenger bare stivt etter taktslagene, men blir selv en del av orkesteret.