Historien om Salsa-musikk: Fra Cuba til New York

Røttene til Salsa ligger dypt begravd i Karibias historie. Cuba var et musikalsk laboratorium på 1800- og tidlig 1900-tall, der de åndelige, rytmiske tradisjonene fra Vest-Afrika blandet seg med melodiene og instrumentene til de spanske koloniherrene. I sentrum av denne utviklingen sto de afrokubanske rytmene, fremfor alt Son Cubano. Son forente den afrikanske kall-og-svar-sangen og den bærende clave-rytmen med den spanske gitaren. Den dannet fundamentet som alt senere skulle bygges på. Den som i dag leter etter takten på en dansefest, bruker ubevisst disse århundregamle strukturene. En dypere forståelse for disse rytmene hjelper enormt med å gjenkjenne takten i dansemusikken og å hengi seg helt til følelsen.

Ved siden av Son var det fremfor alt Mambo som preget æraen før den store Salsa-boomen. På 1940- og 1950-tallet fikk orkesterledere som Perez Prado og Beny Moré dansegulvene i Havana, og snart også i New York, til å koke. Mambo var vill, rask og preget av jazzete blåserrekker. Den la listen ekstremt høyt for hva dansbar latinamerikansk musikk måtte prestere. Samtidig utviklet Cha-Cha-Cha seg, som med sitt noe langsommere tempo appellerte til den brede massen. Alle disse stilene fulgte med i bagasjen til migrantene som forlot hjemlandet sitt i søken etter et bedre liv, og brakte sine musikalske skatter til storbyene i Nord-Amerika.

På 1960- og 1970-tallet ble New York, og spesielt bydelen East Harlem, også kjent som El Barrio, episenteret for en ny bevegelse. Puertorikanske og cubanske immigranter møtte her den urbane energien fra jazz, soul og R&B. I denne kreative smeltedigelen smeltet tradisjonelle afrocubanske rytmer sammen med den harde, ærlige lyden fra New Yorks gater. Musikerne søkte etter en egen identitet som gjenspeilet splittelsen mellom lengselen etter det tropiske hjemlandet og den harde kampen for å overleve i betongjungelen. De la til tunge tromboner i det tradisjonelle orkesteret, noe som ga lyden en uventet, aggressiv kraft.

Begrepet Salsa, spansk for saus, ble i denne perioden et genialt markedsføringsuttrykk og et samlende banner for en hel generasjon eksil-latinamerikanere. Det var ikke en helt ny musikkstil, men en krydret, høyeksplosiv blanding av Son, Mambo, Guaguancó og Cha-Cha-Cha, beriket med jazz-innflytelser fra New York. Denne musikken var politisk, høylytt og stolt. Den fortalte historier om fattigdom, samhold og den ustoppelige livsgleden i Barrio-miljøet. Den som vil forstå denne epoken, må innse at Salsa var langt mer enn ren underholdningsmusikk: Den var lydsporet til en sosial og kulturell frigjøring for det latinamerikanske miljøet i USA.

Ingen institusjon preget salsas gullalder så avgjørende som plateselskapet Fania Records, som ble grunnlagt i 1964 av musikeren Johnny Pacheco og advokaten Jerry Masucci. Fania ble Motown for latinamerikansk musikk. De signerte de mest talentfulle musikerne fra New York-scenen og formet dem til et all-star-ensemble som skulle skrive musikkhistorie. Fania All Stars forente genier som trombonisten Willie Colón, den begavede sangeren Héctor Lavoe, den karismatiske Queen of Salsa Celia Cruz og den intellektuelle låtskriveren Rubén Blades på én og samme scene.

Den legendariske konserten med Fania All Stars på New York-klubben Cheetah i 1971 regnes som fødselen til den globale salsa-boomen. Energien fra denne opptredenen, fanget i dokumentarfilmen Our Latin Thing, katapulterte musikken fra bakgårdene i El Barrio til de internasjonale scenene. Fania fylte snart enorme stadioner fra Afrika til Latin-Amerika. Med krevende tekster som kritiserte sosiale urettferdigheter, beviste kollektivet at dansemusikk kan være både dypsindig og dansbar på samme tid. Denne æraen la grunnlaget for den globale begeistringen som den dag i dag driver hver eneste Social Dance-kveld over hele verden.