Dervishenes spirituelle reise i Sema
Den rituelle dansen til dervishene, kjent som Sema, er langt mer enn en rekke vendinger. Det er en fysisk bønn som ble formet på 1200-tallet av mystikeren Jalaluddin Rumi. I sentrum står forsøket på å overvinne sitt eget ego gjennom repetitive bevegelser og oppleve en spirituell enhet med det guddommelige. I motsetning til moderne show-snurredanser handler det her ikke om estetikk eller underholdning for et publikum. Hver bevegelse i Sufisme rituell dans har en dyp symbolsk betydning. Å ta av seg den mørke kappen i begynnelsen symboliserer å kaste av seg verdens byrder, mens den høye filthatten representerer egoets gravstein.
Symbolikken i kroppsholdningen
Mens de snurrer, strekker dervishene armene langt ut. Den høyre håndflaten er åpen oppover mot himmelen for å motta den guddommelige nåden. Den venstre håndflaten peker nedover mot jorden for å gi denne energien videre til menneskeheten. Danseren selv fungerer bare som en kanal. Denne presise holdningen krever en dyp fysisk sentrering som bare kan oppnås gjennom årevis med spirituell og fysisk forberedelse.




