Dansene i Let's Dance: Hva rytme og holdning avslører

De klassiske pardansene utgjør en viktig del av Let's Dance. Standardgruppen omfatter Waltz, Tango, Foxtrot, Quickstep og Wiener Walzer. Den latinamerikanske gruppen omfatter Cha-Cha, Rumba, Samba, Paso Doble og Jive. Andre fremføringsformer utvider dette spekteret, ikke alle show bruker de samme kategoriene.

Holdningen er et første hint, men ennå ikke et bevis. I standarddanser beveger begge seg ofte gjennom rommet sammen i en lukket dansefatning. Waltz og Wiener Walzer kjennetegnes av svingende bevegelser, mens Wiener Walzer skiller seg ut med sine kontinuerlige dreininger. Foxtrot virker mer glidende, Quickstep lett og løpende. Tango har tydeligere stopp og retningsmarkeringer, uten den typiske svaiende hevingen og senkingen.

I Latin er åpne posisjoner, individuelle dreininger og skiftende forbindelser vanlig. Cha-Cha kjennetegnes av kompakte, raske trinnserier, Rumba av langsomt utførte vektoverføringer. Samba viser elastiske kroppsbevegelser, Jive sprettende trinn og spark. Paso Doble bruker stolte, oppreiste og markante linjer, tydelig hoftebevegelse er ikke et nødvendig kjennetegn der.

I hverdagen er skillet like nyttig som når du skal danse på skoleballet: En vals er fortsatt lett å kjenne igjen på bevegelseskarakteren sin, også uten TV-kulisser og kostyme.

Musikken gir viktige holdepunkter, men du trenger ikke å kunne lese noter. I Waltz hører du en tredelt takt: en betont første puls med to pulsslag til. Bevegelsen svinger over den. I mange andre pardanser hører du en todelt eller firedelt takt. Derfor er det ikke nok å bare telle for å skille Tango, Foxtrot eller en latinamerikansk dans fra hverandre.

Det er mer interessant å se hvordan paret bruker pulsen. I Jive kombineres sprettende beinbevegelser med raske vektskift. I Rumba får bevegelsen mellom stegene mye oppmerksomhet: Hoften reagerer på at benet belastes, i stedet for å kretse dekorativt uavhengig av det. I Cha-Cha kommer gjentakende, raske steggrupper, som skiller seg tydelig fra Rumbas utflytende bevegelsesforløp.

Se også på hvordan paret beveger seg gjennom rommet. Glir paret over større avstander, dreier det kontinuerlig, eller holder det seg stort sett på stedet i en sekvens? Slike observasjoner utfyller inntrykket av holdning og rytme. Ingen av dem avgjør det alene.

TV-koreografier gjør det med vilje vanskeligere å plassere dansen: En langsom innledning, en solodel eller en positur som holdes, kan midlertidig bryte med de typiske bevegelsene. En stil kommer tydeligst til uttrykk i gjentakende sekvenser, ikke i det mest iøynefallende enkeltøyeblikket. Kameraføringen kan skjule nettopp disse sekvensene med nærbilder eller klipp.

Ikke alle opptredener kan forklares gjennom standard- og latinamerikanske grupper. Charleston kjenner du ofte igjen på rytmiske fotbevegelser med inn- og utvridde posisjoner, livlige spark og lekne armbevegelser. Disse kjennetegnene stammer fra en konkret dansetradisjon. Frynser, bukseseler eller et nostalgisk bakteppe gjør ikke en koreografi til Charleston alene.

Contemporary bruker et bredere bevegelsesspråk: å gi slipp på kroppsvekten, gulvarbeid, skiftende kroppsspenning og flytende overganger kan prege opptredenen. Å danse barbeint er et vanlig tegn, men ikke et bevis. Store følelser eller et løft definerer heller ikke Contemporary. Mer talende er hvordan kroppsvekt, pust og bevegelsesflyt organiserer hele sekvensen.

Freestyle betegner et fritt utformet nummer i et danseshow, der de nøyaktige rammene avhenger av formatet. Det kan kombinere ulike stiler, men trenger ikke å inneholde stilskifter. En fast koreografi er ikke det samme som spontan improvisasjon. Også i Line Dance med faste trinnsekvenser betyr en fast rekkefølge først og fremst at bevegelsene er satt sammen på forhånd.

For din egen læring betyr dette: Et opptak av et show gir et inntrykk av uttrykk og utforming, men ikke av fullstendig teknikk. Grunnlaget i et kurs er fortsatt vektoverføring, koordinasjon, musikalsk orientering og eventuelt forbindelsen i paret. Rekvisitter, akrobatiske effekter og positurer tilpasset kameraet kommer i tillegg som et ekstra lag i utformingen.