Hvorfor freestyle i Let's Dance ikke er en dansestil

I Let's Dance står Freestyle for en showoppgave med fri koreografisk utforming. Begrepet beskriver dermed formatet på opptredenen. Det betegner ikke et enkelt bevegelsesspråk, som en bestemt standarddans eller latinamerikansk dans. For deg som tilskuer betyr det at du ikke skal lete etter et universelt Freestyle-trinn, men etter virkemidlene som nummeret er satt sammen av.

Det kan være partnersekvenser, åpne bevegelsessekvenser, sceniske gester og ulike danseuttrykk. En lukket standarddansefatning kan for eksempel gå over i en åpen sekvens preget av jazz. Elementene er fortsatt ulike, men velges ut til den samme opptredenen. Sammensetningen er fri, men ikke hver enkelt bevegelse under opptredenen.

Betegnelsen alene forteller derfor verken hvor mange stiler som brukes, eller hvor vanskelig nummeret er. Den betyr heller ikke at det nødvendigvis må inneholde akrobatikk. Konkrete krav til en showoppgave kan begrense spillerommet ytterligere. Du bør ikke likestille dette TV-bruket med spontan Freestyle-trening innen Hip-Hop: Der brukes ordet i en annen dansemessig sammenheng.

Hvis du vil se nærmere på et bestemt dansespråk, kan du for eksempel kjenne igjen Quickstep i et showklipp. For Freestyle-nummeret er det likevel helheten som er avgjørende.

En ny sang merkes med én gang. En ny dansestil er mindre tydelig: Det samme bevegelsesspråket kan fortsette til en annen låt. Omvendt kan dansetrinnene endre seg i løpet av ett og samme musikkstykke. Derfor er ikke antallet sanger en pålitelig måte å telle antallet dansestiler på.

Et musikkskifte endrer først og fremst lyden. Tempo, aksenter, sang eller instrumentering kan gi en annen karakter. Hvor sterkt paret reagerer på dette, er et koreografisk valg. De kan slippe opp i holdningen, gjøre trinnene tettere eller plutselig redusere en romlig bevegelse som tidligere var vid. Først viser bevegelsene hva skiftet betyr for dansen. Artikkelen om Jive-musikk og bevegelseskarakteren dens forklarer også hvordan lyd og dansestil henger sammen.

Selve overgangen er særlig interessant. Paret må avslutte figuren de holder på med, flytte vekten på en passende måte og komme i en god posisjon for den nye delen. En holdt positur eller en felles stopp kan fungere som en bro. Det som ser ut som et overraskende brudd, krever altså ofte svært nøye forberedelser. Uten dem ville musikken og kroppene riktignok endre seg samtidig, men ennå ikke være overbevisende knyttet sammen.

En showkoreografi kan inneholde mange ulike elementer og likevel virke tydelig. For å få til det trenger delene å henge sammen. En bevegelse dukker opp igjen, en avstand som var der i begynnelsen blir mindre, eller en rolig sekvens får senere et energisk svar. Slike forbindelser gir publikum en retning, uten at de trenger å kunne navnet på hver dansestil.

Dramaturgi betyr ikke nødvendigvis en handling med tydelige karakterer som kan fortelles om. Også en utvikling fra tilbakeholden til livlig kan danne en bue. En musikalsk aksent som gjentas, kan også holde sekvensene sammen. Hvis hvert skifte derimot bare byr på en ny attraksjon, blir resultatet snarere en rekke enkeltstående høydepunkter enn et sammenhengende forløp.

Derfor er det nyttig å bruke et annet mål enn bare å telle når du ser på opptredenen: Hva forandrer seg mellom danserne, og hva er fortsatt gjenkjennelig? En avslutning kan hente opp en gest fra begynnelsen og gi den en annen betydning. Da får nummeret en avslutning, i stedet for bare å stoppe med den siste tonen.

Hvis du selv vil danse slike opptredener, er grunnlaget for de ulike bevegelsesformene fortsatt viktig. Showeffekten kan ikke erstatte en god holdning eller tydelige vektskifter. I tillegg må dere bli enige om timingen: Begge vet når en forbindelse skal løses opp, hvilken plassering i rommet som følger, og hvilken retning scenen åpner seg mot publikum.