Sinatras klassiker er ikke automatisk et feil valg på grunn av tempoet
Med den berømte versjonen menes som regel Frank Sinatras studioinnspilling med Count Basie fra 1964, arrangert av Quincy Jones. Pulsen ligger på omtrent 120 BPM. For klassisk slowfox er 28 til 30 takter per minutt, altså 112 til 120 firedelsslag, den vanlige veiledningen. Den kjente innspillingen er dermed ikke automatisk for rask, men ligger omtrent i det øvre sjiktet. De kraftige blåsereinnsatsene kan få den til å virke raskere enn grunnpulsen faktisk er. For et par som fortsatt danser hakkete, kan dette øvre sjiktet likevel være krevende.
Som kontrast passer Julie Londons versjon på albumet The End of the World fra 1963: Det bossa nova-pregede akkompagnementet hennes låter annerledes enn Sinatras storband. En roligere virkning er likevel ikke bevis på et lavere tempo. Finn derfor pulsen selv, i stedet for å trekke slutninger om hastigheten ut fra stemmen.
En danseorkesterversjon med angivelsen «Slowfox, 29 takter» gir derimot et konkret utgangspunkt: 116 BPM regnet ut fra taktene. Det er et hjelpemiddel når du skal velge, ikke en garanti for et lett hørbart akkompagnement. Du finner en generell forklaring i guiden om BPM for slowfox og dansens vanskelighetsgrad. For den andre dansen kan du bruke veiledningen om tempoet i selskapsdansen foxtrot.

