Hvordan tangoen gjenoppfinner seg selv i det 21. århundre
Argentinsk tango er for lengst ikke lenger et museumsobjekt. Utenfor de tradisjonelle dansesalene, der orkestrene fra gullalderen setter tonen, har det etablert seg en vital og eksperimentell bevegelse. Den moderne milongaen bryter med stive konvensjoner og åpner rommet for nye musikalske og danserelaterte impulser. Mens fundamentet i tangoen, den dype forbindelsen i paret og den improviserte gangen, forblir intakt, viker den strenge etiketten for en merkbar åpenhet. Her møter elektroniske beats klassiske bandoneon-lyder, og danserne beveger seg med en merkbar frihet som ofte ikke har plass i de tradisjonelle rammene.
Denne utviklingen gjenspeiles også i musikken. De aktuelle Milonga Dresscode-konvensjonene viser allerede at miljøet blir yngre og mer ukomplisert. Neotango er ikke en stiv stil, men en holdning. Den tillater at man henter inn elementer fra contemporary eller blues. Den som har opplevd denne dynamikken på dansegulvet, merker umiddelbart at fremtidens tango aktivt formes her. Det handler ikke om å fortrenge tradisjonen, men om å videreføre den i her og nå.







