Hvordan Duende gir Flamenco mening, og hva Lorca mener

Når noen etter en Flamenco-opptreden sier at en sanger eller danser hadde duende, mener de vanligvis ikke en enkeltprestasjon som kan etterprøves. Ordet anerkjenner et øyeblikk som opplevdes som gripende, nærværende eller overraskende. Det kan vise til en stemme, gitarspill eller dans. Det finnes ingen bestemt bevegelse med dette navnet.

Se for deg en sekvens der det plutselig skjer lite etter intenst fotarbeid. Sangstemmen høres fortsatt, en bevegelse blir forsinket, og oppmerksomheten skifter. Du kan beskrive det som skjer. Om du kaller det duende, er allerede en tolkning. En annen person kan oppleve det samme partiet som konsentrert, men ikke ekstraordinært.

Det som kan observeres i utførelsen, og virkningen den oppleves å ha, er to forskjellige ting. Rytmisk trygghet kan diskuteres ut fra compás, men inntrykket av et spesielt øyeblikk kan ikke krysses av på samme måte. Å uttrykke følelser gjennom dans betyr heller ikke automatisk at alle personlige følelser når fram til publikum. I denne språkbruken betegner duende en tilskrivning til framføringen, ikke en påvist følelsestilstand hos et menneske.

Federico García Lorca ga begrepet en innflytelsesrik kunstnerisk tolkning gjennom foredraget sitt Juego y teoría del duende fra 1933. Teksten hans er et poetisk resonnement med eksempler, ikke en vitenskapelig definisjon eller en læreplan for Flamenco. Lorca betrakter heller ikke duende utelukkende som et fenomen innen denne dansen.

Han skiller duende fra engelen og musen. I resonnementet hans står disse skikkelsene for andre kilder til kunstnerisk skapelse, som talent og inspirasjon. Duende framstår derimot som noe utøveren må kjempe med. Eksisterende ferdigheter er ikke nok i seg selv i denne forestillingen: Uttrykket får en intensitet som ikke kan forklares med en feilfri utførelse.

Lorca knytter duende til kroppslighet, sårbarhet og bevisstheten om døden. Dette bør leses som et billedspråk for hans kunstsyn. Det oppfordrer deg verken til selvskading eller til å betrakte personlige kriser som en kunstnerisk fordel. En ru stemme eller en utmattet bevegelse er heller ikke i seg selv et bevis.

Hvis du likestiller Lorcas tolkning med den vanlige bruken av begrepet, gjør du det snevrere enn det faktisk brukes. Teksten hans hjelper deg med å forstå en bestemt estetisk forestilling, men avgjør ikke på en bindende måte hvilke opptredener i dag som har duende.

Av dette skillet følger det en grense for undervisning og kritikk. Et kurs kan gi deg rytmisk orientering, bevegelseskvalitet og musikalsk utforming. Det kan ikke garantere en ekstraordinær virkning på et fastsatt tidspunkt. Det gjør ikke teknikk uviktig: Den skaper muligheter du kan velge mellom når du danser. Inntrykket av en opptreden oppstår likevel ikke bare ved å legge sammen disse ferdighetene.

Like lite er Duende en egenskap du bør tilskrive noen på grunn av opphav, alder eller et angivelig medfødt temperament. Slike påstander gjør et uttrykksbegrep om til en klisjé om mennesker. De tilslører det som faktisk formes og kan høres og ses.

En mer presis tilbakemelding kan for eksempel være: Den nedtonede passasjen skapte spenning for meg. Da beskriver du utforming og virkning uten å vurdere personen eller påstå noe om personens indre liv. Samtalen om Duende kan likevel fortsette, så lenge det er tydelig at du beskriver et inntrykk.

Felles øving med liveakkompagnement handler derimot om konkret musikalsk samarbeid. Det kan dere jobbe med og snakke om. Om det oppstår et øyeblikk du senere vil beskrive med ordet Duende, er likevel åpent.