Cuadro Flamenco: Hvordan sceneensemblet samspiller

Baile, Cante og Toque viser til dans, sang og gitarspill. I Cuadro Flamenco møtes disse uttrykksformene i en felles forestilling. Betegnelsen viser til besetningen, ikke til en bestemt dans eller en fast trinnsekvens. Det kan være flere dansere eller flere sangere, men det er ikke et krav.

Baile gjør musikalsk spenning synlig gjennom holdning, armer, bevegelser og fotarbeid. Samtidig lager skoene lyd. Hvis du kjenner til Planta og Tacón som ulike fotkontakter, kan du lettere forstå denne perkussive delen. Ikke alle bevegelser trenger å være hørbare.

Cante bidrar med sungne tekster og melodiske fraser. Pust, betoning og uttrekking gir en passasje sin konkrete form. Gitaren bidrar med harmoni og rytme, svarer på sangen og kan tre fram med egne melodiske bidrag.

Oppgavene utfyller hverandre, men er fortsatt selvstendige. En sunget linje er ikke bare en tidsangivelse for trinn. En gitarpassasje er ikke automatisk en pause i selve forestillingen. Selv uten løpende fotarbeid kan ensemblet være musikalsk tett og til stede.

Bildet av en solodanser foran sittende musikere antyder et enkelt hierarki. Musikalsk sett er det misvisende: Den som står synlig i sentrum, bestemmer ikke nødvendigvis hvert øyeblikk. Under en sangfrase tilpasser dansen og gitaren seg forløpet. I en tydelig fotpassasje kan dansen i større grad stå for den rytmiske utformingen.

Slike skifter bygger på velkjente musikalske former, lytting og gjenkjennelige impulser. En markert avslutning kan avslutte en passasje, mens en Llamada, altså et rop eller signal i dansen, kan varsle et påfølgende innslag. Hvordan dette låter og ser ut, avhenger av stykket og utformingen. Et enkelt blikk erstatter ikke en felles musikalsk orientering.

Gitaren reagerer heller ikke mekanisk. Den kan støtte en sangfrase, fylle mellomrom eller skape en overgang til neste del. Egne solopartier gir den dessuten rom.

Nærheten til et Tablao som en liten flamencoscene kan gjøre slike reaksjoner godt synlige. Det avgjørende er likevel lyttingen: En felles avslutning virker helhetlig fordi bidragene henger sammen, ikke fordi alle hele tiden spiller den samme rytmen.

Palmas supplerer ensemblet med rytmiske håndklapp. De kan tydeliggjøre Compás, forsterke spenningen eller bevisst brukes sparsomt. Denne oppgaven utføres av egne medvirkende eller personer som ikke synger eller danser akkurat da. At de sitter, gjør ikke bidraget mindre viktig.

En Cajón kan tilføre flere klangfarger og aksenter. Den er likevel ikke en obligatorisk del. Et Cuadro trenger heller ikke et bestemt antall dansere for å fungere som ensemble. Besetningen avgjør hvilke klanglige og sceniske muligheter som er tilgjengelige, ikke hvilket nivå opptredenen befinner seg på.

Korte tilrop, Jaleo, kan støtte bidragene og gjøre den felles oppmerksomheten hørbar. De er noe annet enn en ekstra melodi eller et gjennomgående trommespor. For mange samtidige aksenter kan derimot overdøve teksten og de fine fotlydene.

Dette gir deg et mer presist mål når du ser på: Den største besetningen er ikke automatisk den mest overbevisende. Du kan legge merke til om de enkelte stemmene fortsatt er tydelige, og om overgangene passer sammen. Ensemblekvalitet handler også om hvor godt de medvirkende fordeler plassen mellom seg. Dette forklarer rollene på scenen uten å gjøre dem til en fastlagt plan for en felles prøve.