Foreldredansen på avslutningsballet, uten faste familieroller

Foreldredansen på skolens Abiball kan ses som en anledning til å dele en del av kvelden med en person du kjenner godt. Den er ikke et bevis på at familien din passer inn i en bestemt forestilling. Dette handler heller ikke om foreldredansen på en danseskoles avslutningsball, som har sin egen ramme.

En beskjed som «Nå danser alle døtrene med fedrene sine» fordeler roller før noen har samtykket. Den utelater dessuten dem som har foreldre som ikke er til stede, som bor hver for seg, eller som ikke har et godt forhold til dem. Selv et kjærlig familieforhold forplikter ingen til å vise det gjennom dans.

Invitasjonen bør derfor la forholdet være åpent, i stedet for å fastsette slektskap og kjønn. Du kan danse med faren din, tanten din, broren din eller en venninne. To kvinner eller to menn er like selvfølgelig som ethvert annet par. Hvem som fører, avgjør dere i fellesskap, ikke ut fra en familierolle.

Personen du velger, trenger ikke å være følge for hele kvelden. Denne forskjellen forklares også i guiden om følge og dansepartner på Abiball.

Det er ikke nok at det står «frivillig» i programmet hvis alle senere blir bedt om å reise seg. Press oppstår ofte uten at noen tenker over det: gjennom navneopprop, forventningsfulle blikk eller oppfordringer om å «i det minste gjøre det for foreldrenes skyld». Da blir det plutselig nødvendig å forklare hvorfor man takker nei.

En åpen invitasjon gis én gang til hele forsamlingen. Den presenterer familiedansen som et tilbud og unngår å følge opp enkeltbord. Begrepet «familiedans» trenger også en kort forklaring: Nære personer er velkomne, ikke bare foreldre. Du finner et konkret forslag til hvordan du kan si det, under vanlige spørsmål.

Du trenger ingen liste over familiære grunner til at noen ikke deltar. Slike opplysninger gjør private forhold til en sak for arrangørene og kan sette folk i en ubehagelig situasjon. Hvis du trenger tilbakemeldinger for planleggingen, holder det å spørre uforpliktende hvem som regner med å ville danse. Det er fortsatt mulig å ombestemme seg senere.

En lærer eller arrangørgruppen bør heller ikke spontant utpeke noen som erstatning. En person du har tillit til, er et personlig valg, ikke en ledig plass på en pardanseliste. Et nei aksepteres uten at man krever at personen stiller med en annen person eller deltar i en annen aktivitet som motytelse. Det gjelder også når dansegulvet dermed ser mindre fullt ut.

En frivillig start trenger en like frivillig avslutning. Noen vil gjerne danse litt, men blir så slitne eller merker at det føles ubehagelig å få oppmerksomhet fra alle. Hvis familiedansen er lagt opp som en ferdig opptreden med en obligatorisk avslutningsposisjon, blir det fort synlig og vanskelig å gi seg.

En uformell dans uten oppmøtekontroll gir større spillerom. Dere beveger dere slik at det er åpent en vei ut til kanten, og holder ikke fast i hverandre. Et lavmælt «Jeg vil tilbake til bordet» er nok. Den andre personen slipper taket og følger deg bare hvis du ønsker det. Konferansieren kommenterer verken at noen går ut av dansen eller at noen blir med igjen senere.

Bevegelsene bør heller ikke bli en styrkeprøve: Et behagelig håndgrep, små skritt og bruk av lite plass gjør det lettere å dele øyeblikket. Løft, overraskende snurrer og kraftige rykk passer ikke når du inviterer familiemedlemmer som ikke er vant til å danse. Dansekunnskaper er ingen inngangsbillett her.

Hvis du vil føle deg litt tryggere på forhånd sammen med en du stoler på, kan et kurs være en frivillig forberedelse. Guiden om å bestille et dansekurs til skoleballet forklarer hvordan du organiserer det. Men om du deltar i familiedansen, skal ikke avhenge av dette: Også uten kurs, uten foreldre eller uten dans er skoleballet din kveld.