Neotango: Den moderne vrien på Tango Argentino

Begrepet neotango beskriver en moderne videreutvikling av den tradisjonelle Tango Argentino, som fremfor alt kjennetegnes av musikalsk og kulturell åpenhet. Mens den klassiske tangoen er dypt forankret i «Época de Oro»-epoken fra 1930- og 1940-tallet, åpner neotangoen seg for moderne impulser. Grunnlaget for denne bevegelsen ble i stor grad lagt av Tango Nuevo-stilen til Astor Piazzolla, som brøt med de tradisjonelle strukturene allerede på 1960-tallet. I neotango går denne utviklingen imidlertid et skritt videre: Musikken løsriver seg fullstendig fra de klassiske orkestrene og integrerer moderne rytmer.

Denne musikalske frigjøringen har direkte innvirkning på bevegelsene. Siden musikken ikke lenger følger de strenge, vante mønstrene, blir også dansen friere. Den tradisjonelle, ofte svært asymmetriske holdningen viker for en fleksibel omfavnelse som tilpasser seg øyeblikkets dynamikk. Rollene som fører og følger tolkes flytende i neotango og byttes ofte lekent underveis i dansen. Det handler mindre om å utføre historiske figurer feilfritt, og mer om kreativt uttrykk til musikken.

Et sentralt kjennetegn ved neotango er mangfoldet av musikk som brukes. På neotango-arrangementer, de såkalte neo-milongaene, spilles et bredt spekter av lyder. Dette inkluderer for det første elektronisk produsert tango, ofte kalt elektrotango, som smelter sammen beats med de melankolske tonene fra bandoneonen. For det andre danses det til såkalt nontango-musikk. Dette kan være melankolske popballader, atmosfærisk trip-hop, blues, filmmusikk eller myke elektroniske spor. Det avgjørende er ikke sjangeren, men at musikken har den typiske emosjonelle dybden og rytmen som muliggjør en intens forbindelse i paret.

Dette klanglige mangfoldet tiltrekker seg et merkbart yngre og mer mangfoldig fellesskap. Hvis du opplever den tradisjonelle tangoverdenen som for streng eller formell, finner du en ukomplisert inngang her. Hvis du som nybegynner tar dine første skritt på en neo-milonga, hjelper den åpne atmosfæren deg med å overvinne frykten for å gjøre feil. Musikken er ofte kjent for danserne fra hverdagen, noe som letter den emosjonelle tilgangen og senker terskelen for å bare la seg rive med av bevegelsens flyt.

Neotango-kulturen kjennetegnes av en høy grad av toleranse og likestilling. Dette viser seg allerede i klesveien: I stedet for elegant kveldsmote eller strenge kleskoder, dominerer en komfortabel, individuell stil. Mange dansere bruker løse hverdagsklær eller behagelige bukser som gir maksimal bevegelsesfrihet. Også når det gjelder fottøy, er miljøet ekstremt pragmatisk. Mens høye hæler ofte dominerer i klassisk tango, foretrekker neotango-dansere flate, fleksible sko som dansesneakers, som gjør det lettere å snurre og garanterer et sikkert fotfeste.

I tillegg bryter miljøet med støvete konvensjoner. Oppfordringen til dans skjer direkte, vennlig og på like fot, uten de komplekse, nonverbale reglene fra den tradisjonelle milongaen. Den som ønsker å danse, spør bare pent. Denne uformelle stilen gjør arrangementene til et perfekt sted for alle som leter etter sitt dansemiljø innen social dance hos udansa. Det skapes et trygt rom for eksperimentering, der gjensidig respekt og gleden ved å skape noe sammen står i sentrum.