Riverdance og Lord of the Dance: Forskjellen

Riverdance begynte i 1994 som et pauseinnslag under Eurovision Song Contest i Dublin. Det korte nummeret med Jean Butler og Michael Flatley introduserte Irish Dance for et internasjonalt TV-publikum. Bill Whelans komposisjon forente en roligere åpning med en kraftfull dansende opptrapping. Overgangen til det store ensemblet gjorde presist fotarbeid til et bilde som også var forståelig uten forkunnskaper.

I 1995 fulgte en helaftens sceneproduksjon. Produsent Moya Doherty og regissør John McColgan utviklet TV-innslaget til en større helhet: irsk opphav, ny start, utvandring og møter med andre kulturer. Det kjente ensembleinnslaget ble dermed en del av en forestilling, ikke hele innholdet.

Michael Flatley forlot Riverdance i 1995 og satte Lord of the Dance opp på scenen i 1996. Til dette ble det laget egen musikk av Ronan Hardiman og et konsept som i større grad var tilpasset tydelige karakterer. Den felles historien bak personene forklarer likheten, men gjør ikke produksjonene til to versjoner av det samme showet.

Når du skiller mellom Riverdance og Lord of the Dance, sammenligner du derfor kunstneriske valg. Du sammenligner verken to tradisjonelle skoler eller to fastlagte måter å lære Irish Dance på i undervisningen.

I Riverdance bærer Bill Whelans musikk overgangen mellom lyriske passasjer, rytmiske dansenumre og møter mellom ulike musikalske uttrykk. Irske instrumentallyder og sang inngår i et større sceneoppsett. Fottrinnene kan selv danne en rytmisk stemme: Du hører ikke bare akkompagnement som det danses til, men et samspill mellom musikere og dansere.

Forestillingen som varer hele kvelden, åpner også for andre dansetradisjoner. Et møte med amerikansk steppdans eller et flamenconummer utvider den tematiske reisen. Slike møter forklarer hvorfor Riverdance ikke bare er en lang medley av irske solodanser.

Ronan Hardimans musikk til Lord of the Dance er i større grad bygget opp rundt den dramatiske spenningen mellom figurene. Gjenkjennelige melodier, kontrasterende stemninger og markante opptrappinger hjelper deg med å skille mellom opptreden, trussel og forløsning. Elektroniske og orkestrale klanger gir denne konflikten en storslått sceneform.

Begge produksjonene har rolige og raske øyeblikk. Forskjellen handler derfor ikke om akustisk kontra elektronisk eller tradisjonelt kontra moderne. Det avgjørende er hvilken oppgave musikken har. At hørbare egenskaper forklarer mer enn en ren tempoangivelse, viser også denne veiledningen: hva tempo sier om en dans, og hva det ikke sier.

Irish Dance gir begge forestillingene et felles bevegelsesspråk: raskt fotarbeid, hopp, tydelige rytmer og synkroniserte ensembler. På scenen blir disse virkemidlene likevel valgt ut, forstørret og satt sammen med bevegelser i rommet, gester eller lys. Derfor er Riverdance ikke en egen dansestil. Navnet betegner en produksjon som iscenesetter Irish Dance for en bestemt kveld.

Riverdance arbeider hovedsakelig med en tematisk, revypreget dramaturgi. Du følger bilder av fellesskap, nye begynnelser og møter, ikke én enkelt hovedperson med en fast motstander gjennom hele forestillingen. En bred danserekke kan her forsterke følelsen av samhold. En solo setter et individuelt preg innenfor denne større reisen.

Lord of the Dance satser på en tydeligere fantasyfortelling med en helt, motstandere og en konflikt mellom det gode og det onde. Der kan den samme presisjonen i en gruppe også uttrykke makt eller trussel. En solo får tyngde gjennom figurens rolle, på samme måte som prinsippet om å gi en scenefigur et ønske og en utvikling.

Betydningen ligger altså ikke bare i steget, men i hvordan det brukes. Når du ser på forestillingen, er dette skillet til hjelp, akkurat som når du skal gjenkjenne danselementer bak showeffektene: Iscenesettelsen endrer inntrykket uten automatisk å skape en ny dansestil.