Dans med rullestol i Bremen: Finn bevegelsene sammen

Hvis du vil danse sammen med rullestol i Bremen, er en konkret beskrivelse mer nyttig enn bare ordet «inkluderende». Det kan bety å lytte til en sang ved siden av hverandre, danse med skiftende håndkontakt eller møtes i en liten gruppe. Ingen av disse formene forutsetter at en person som står, fører deg. To personer i rullestol kan også tilpasse bevegelsene til hverandre.

Når du søker via udansa, kan du for eksempel formulere det slik: «Jeg vil danse sammen til favorittmusikken min, styrer rullestolen min selv og foretrekker blikkontakt fremfor en fast dansefatning.» Du kan også nevne hvilken håndkontakt du ønsker. Slik blir danseønsket ditt tydelig, uten at du trenger å oppgi en diagnose eller privat bakgrunn.

Personlige kontakter fra fritids- eller dansemiljøet ditt kan også være et utgangspunkt. En god invitasjon nevner noe dere har felles, for eksempel en sang, og åpner for et nei. Å være dansepartner og å være assistent er to forskjellige oppgaver. Én person kan gjøre begge deler, men en invitasjon til å danse betyr ikke automatisk at personen sier ja til å skyve, hjelpe deg med forflytning eller gi annen støtte. Til den første bli kjent-dansen holder det med én oversiktlig dans sammen, det trenger ikke å bli et fast øvingspartnerskap.

Å danse sammen betyr ikke at begge kroppene utfører den samme bevegelsen. Du kan svare på en tydelig musikalsk aksent med en skulderbevegelse, mens dansepartneren din tar et lite skritt. En kort gjentakelse gjør sammenhengen synlig. Begge kan også følge en pause, selv om bare den ene personen tidligere har beveget seg gjennom rommet.

Misforståelser oppstår når en velkjent dansefatning automatisk tolkes som en beskjed om å styre. En håndforbindelse kan formidle rytmen, men også utilsiktet legge press på arm og overkropp. Derfor er den ingen tillatelse til å trekke i deg eller snu rullestolen din. Det som forklares om å skille mellom rett frem og rotasjon i Foxtrott, viser hvorfor tydelige signaler er viktige. Stegbanene som beskrives der, kan likevel ikke uten videre overføres til rullestolen din.

Hvor langt eller raskt du beveger deg, avhenger av rullestolen din, hvordan du bruker den, og hvor mye plass som er tilgjengelig. Små bevegelser er fullverdige musikalske svar. Tanken om å øke belastningen gradvis når du danser passer også her: Bevegelser du kjenner, gir deg rom til å være oppmerksom på møtet, i stedet for samtidig å måtte kontrollere en uvant hastighet.

En trinnfri inngang sier ikke om du kan danse på møtestedet. Mellom inngangen og dansegulvet kan det være tunge dører, terskler, trange passasjer eller møbler som står i veien. På selve gulvet er underlaget og åpne passasjer viktige: Mykt teppe gjør det vanskeligere å rulle, mens kabler og løse matter kan hindre hjulene. Et tomt rom og det samme rommet med gjester har ulikt mye plass til å bevege seg på.

Tilgjengelighet er konkret og avhenger av behovene dine. Det kan innebære et brukbart toalett, en tilgjengelig plass for pauser og en inngang du kan betjene på egen hånd. En ledsager erstatter ikke automatisk disse forutsetningene. Å bli båret over trappetrinn uten at det er planlagt, er ingen pålitelig løsning, verken for deg eller rullestolen din.

Hvis du planlegger et dansebesøk i Bremen, kan du be arrangørene om konkrete opplysninger i én samlet henvendelse: trinnfri vei helt fram til gulvet, de smaleste passasjene, underlaget, toalettet og hvor mye fri plass det er under arrangementet. Bilder der terskler er tydelige, og opplysninger om den faktiske, brukbare bredden, sier mer enn en generell formulering som «tilgjengelig». Overfor ledsageren din kan du derimot fortelle hva slags støtte du ønsker, og hvor grensene dine går. Denne fordelingen gjør at ledsageren ikke plutselig må kompensere for fysiske hindringer på stedet, mens dere egentlig hadde tenkt å danse sammen.