OUTNOW Bremen: Hvordan du setter dansen inn i festivalprogrammet

OUTNOW! ble arrangert i Bremen av Schwankhalle sammen med Theater Bremen og var lagt opp som en festival som fant sted annethvert år. Navnet betegner dermed en felles ramme for arrangementer, ikke et teaterstykke eller en dansestil. Forbindelsen mellom de to institusjonene er det konkrete utgangspunktet for å plassere festivalen i en sammenheng.

En festival samler enkelte kunstneriske arbeider under et felles navn. Likevel har hver produksjon sin egen form: Besetningen, måten språket brukes på og betydningen av bevegelse hører til det enkelte arbeidet. Samarbeidet mellom arrangørene betyr derfor ikke at alle bidrag har samme estetikk eller utelukkende viser dans. En betegnelse på et teaterhus sier heller ikke noe om sjanger.

For deg som tilskuer er dette to separate nivåer: Festivalrammen forklarer i hvilken sammenheng et arbeid presenteres. Selve produksjonen avgjør hva du opplever. Du kan ikke utlede karakteren til et enkelt bidrag fra festivalnavnet. Den andre festivalen i Bremen, Vier Tage Tanz, har sin egen sammenheng og omtales derfor separat. Her tas det ikke for gitt at det finnes et aktuelt program eller en kommende utgave av OUTNOW!.

En person går på tvers av rommet, stanser og snur på hodet. Som en hverdagslig handling ville dette i utgangspunktet vært lite bemerkelsesverdig. Når den samme veien gjentas, går saktere eller blir avbrutt av en annen person, oppstår det en synlig struktur. Du begynner å sammenligne varighet, avstand og retning. Nettopp slike relasjoner kan bære en koreografi.

Derfor er høye hopp, raske snurrer og kontinuerlig musikk ikke nødvendige kjennetegn på et danseinnslag. Muntlig tekst utelukker heller ikke dans. Det avgjørende er hvilken funksjon den kroppslige utformingen har: Ledsager den bare en fortalt handling, eller oppstår en vesentlig del av betydningen gjennom bevegelse i seg selv?

Grensen er fortsatt flytende. I teater kan gester være sterkt koreografert, og i dans kan personer snakke og fortelle historier. Performance kan på sin side sette en handling, en oppgave eller møtet med publikum i sentrum. Disse begrepene er hjelpemidler for orientering, ikke adskilte kategorier. For å forstå innslaget er funksjonen deres der det aktuelle innslaget utspiller seg, det viktigste. Hvor mye også den romlige plasseringen preger en forestilling, viser den andre scenekonteksten rundt et Tablao i Flamenco: Nærhet endrer hvilke detaljer du legger merke til.

I et blandet forestillingsformat kan blikket ditt veksle mellom ulike nivåer. En setning beskriver for eksempel nærhet, mens kroppene stadig beveger seg lenger fra hverandre. Du trenger ikke å løse denne motsetningen: Den kan nettopp være det scenen viser. Språk og bevegelse gir da ikke en dobbel forklaring, men ulik informasjon.

En gjenstand fungerer på lignende måte. En stol kan være en del av en fortalt leilighet, men også bli et hinder som alle veiene kretser rundt. Når den flyttes, endres den romlige ordenen. I slike øyeblikk ser du om et bidrag først og fremst får virkningen sin fra en historie, en kroppslig komposisjon eller vekslingen mellom de to.

Når du skal plassere arbeidet, er derfor en konkret observasjon mer nyttig enn en rask dom som «Det var ikke ordentlig dans». Du kan for eksempel si: «De talte setningene ga meg orientering, men avstandene mellom personene skapte spenningen.» Det beskriver arbeidet uten å redusere det til en merkelapp. En festivalramme som OUTNOW! og formen på et enkelt bidrag kan fortsatt skilles fra hverandre: At de presenteres sammen, betyr ikke at de er kunstnerisk likeartede. Du kan la flere tolkninger stå ved siden av hverandre.