To sjiraffer danser Tango: Bremen leser stykket på nytt

I 2016 lanserte steptext dance project, i samproduksjon med Theater Bremen, «Zwei Giraffen tanzen Tango, Bremer Schritte». Produksjonen rekonstruerte deler av Gerhard Bohners «Zwei Giraffen tanzen Tango» og forbandt dem med en ny koreografi av Helge Letonja. To ord er avgjørende for forståelsen: deler og ny. De gjør det tydelig at det ikke bare var hele det tidligere stykket som ble satt opp på scenen på nytt.

De rekonstruerte delene viste til et eksisterende koreografisk verk. Letonjas koreografi tilførte derimot et eget bidrag. Begge deler inngikk i samproduksjonen, men hadde ulike utgangspunkt. Den kunstneriske forbindelsen besto dermed ikke bare i å gjøre eldre bevegelser mulig å utføre igjen. Nytt materiale kom i dialog med dem.

For deg i Bremen er dette et konkret eksempel på hvordan dansehistorie kan bli tema for en senere produksjon. Et samarbeid mellom et fritt kompani og et teater gjorde det mulig å forene historiske referanser med nytt arbeid. Den institusjonelle rammen for det frie dansefeltet forklares på siden om Schwankhalle som produksjonssted for dans. For «Bremer Schritte» er fokuset likevel på forholdet mellom de to koreografiske bidragene.

Hvorfor er rekonstruksjon i dans en krevende oppgave? Se for deg en enkel sekvens: En person løfter armen, dreier overkroppen og stanser. Rekkefølgen kan noteres kort. Men det avgjør ikke om armen virker tung eller lett, om dreiningen skjer plutselig, eller hvor lenge pausen varer. Disse forskjellene endrer inntrykket av den samme bevegelsen.

Dette eksempelet beskriver ikke en scene fra «To sjiraffer danser Tango». Det viser hvorfor koreografisk materiale ikke kan reduseres til en liste med trinn. Blikkretning, avstand og forholdet til andre kropper hører også med i utførelsen. En rekonstruksjon må finne fram til slike relasjoner på nytt, så langt sporene som er bevart, gjør det mulig.

Til sammenligning kan en læringsversjon av en kjent filmscene bevisst forenkle bevegelser, slik at du kan øve på dem. Rekonstruksjon har et annet mål: Den leter etter sammenhengen mellom de tidligere koreografiske valgene. Ytre likhet alene forklarer derfor ikke kvaliteten på en rekonstruksjon. En fot som settes riktig, kan gi en annen virkning med en helt annen spenning i kroppen.

En ny koreografi ved siden av rekonstruerte deler skaper en annen sammenheng enn en utelukkende historisk rekonstruksjon. Det kan forklares med en generell publikumsopplevelse: Du ser en kort, dempet bevegelse. Hvis den etterfølges av en vidtrekkende bevegelse, kan den første virke spesielt tilbakeholden. Hvis den følges av enda en liten bevegelse, kan den samme passasjen oppleves som en del av en vedvarende konsentrasjon. Sammenhengen endrer det du oppfatter.

For «Bremer Schritte» betyr det at du bør se Bohners rekonstruerte deler og Letonjas nye koreografi som atskilte bidrag innenfor en felles produksjon. Forbindelsen kan åpne blikket ditt for det eldre materialet, uten å redusere det nye arbeidet til et rent tillegg. Omvendt blir det historiske materialet ikke automatisk vilkårlig bare fordi en senere koreografi kommer til.

Du trenger ikke å tyde et entydig budskap. Det er mer nyttig å skille mellom observasjon og tolkning: En passasje virker rolig eller spent på deg, men det betyr ikke nødvendigvis at du vet hvem som har koreografert den. Den konkrete gevinsten ved dette blikket er å skille kunstnerisk opphav fra nåtidig inntrykk. Slik blir det plass til det eldre verket og til det nye bidragets eget uttrykk.