Å møtes igjen skaper felles referanser
Hvis du vil bli kjent med folk når du danser i Stuttgart, hjelper det å være i et miljø der dere møtes flere ganger. En enkelt kveld kan være hyggelig, men når dere møtes igjen, har dere allerede noe felles å snakke om. Dere husker den samme musikken, en vanskelig trinnsekvens eller øyeblikket da dere begge startet i feil retning samtidig. Da trenger ikke samtalen å begynne på null hver gang.
Undervisning gir gode rammer for dette. En oppgave har en begynnelse og en slutt, og mellom øvelsene oppstår det korte muligheter til å snakke sammen. En setning som «Musikkstarten etter pausen overrasket meg igjen denne gangen» inviterer til et svar uten å kreve at du åpner deg personlig. Mens læreren forklarer, er oppmerksomheten likevel rettet mot undervisningen.
Gjentakelse gjør det lettere å bli kjent, men garanterer ikke vennskap. Noen vil først og fremst danse og deretter dra hjem. Andre blir stående en liten stund, tar opp igjen en tidligere samtale eller spør hvordan uka di har vært. Slike små oppfølgingssamtaler gir kontakten en personlig historie.
I hverdagen handler det derfor ikke om å samle flest mulig nye ansikter. En dansetime du faktisk kan komme tilbake til, gir bedre muligheter for å kjenne igjen folk enn møter med stadig nye mennesker. Det betyr ikke at du må møte opp hver gang: Også etter en pause kan du ta utgangspunkt i en felles opplevelse.




