Danser fra film og TV: Hva du selv kan lære

I Let's Dance møter du blant annet Waltz, Tango og Quickstep fra standarddansene, samt Cha-Cha, Rumba og Jive fra de latinamerikanske dansene. Disse dansene har typiske rytmer, bevegelsesprinsipper og former for partnerkontakt. De kan læres uavhengig av TV-sangen. En Jive kjennes for eksempel igjen på den sprettende karakteren sin, også uten rekvisittene fra et bestemt nummer.

Programmet presenterer koreograferte opptredener. En intro kan begynne med en spilt handling, en overgang kan bygge opp mot et musikalsk høydepunkt. Derfor er ikke alle synlige bevegelser en del av det vanlige grunnrepertoaret til den navngitte dansen. Dansestilen danner grunnlaget, koreografien avgjør den konkrete opptredenen.

Dette skillet er nyttig for deg: Du kan lære bevegelseskarakteren uten å kopiere hele nummeret. I standarddansene handler det for eksempel om å bevege vekten sammen gjennom rommet, mens rytme og kroppsbruk varierer fra dans til dans i de latinamerikanske dansene. Glitrende klær, kamerakjøringer og dramatiske sluttposer formidler derimot ingen ekstra grunnteknikk. Til øving holder det med dansetøy som gir god bevegelsesfrihet, som ikke begrenser trinn og armbevegelser.

Dirty Dancing: Mambo er tydelig en del av danseverdenen i filmen. Bevegelser fremover og bakover med klare vektforskyvninger gir deg en tilnærming du kan lære. Den berømte finalen er likevel en iscenesatt showkoreografi, ikke en ren grunnsekvens i Mambo. Løftet er et akrobatisk element og ikke noe det er fornuftig å prøve å lære på egen hånd.

Grease: Hand-Jive-nummeret under dansekonkurransen setter rytmiske håndbevegelser i forgrunnen. Hand Jive kombinerer blant annet klapping og gestiske mønstre. Du kan også bli kjent med et slikt utdrag på liten plass, men hele ensemblebildet med parbevegelser og forflytninger er langt mer omfattende.

Pulp Fiction: Under konkurransen danser karakterene Twist med individuelt utformede gester. Dreiebevegelsene i beina og hoftene gir en annen inngang enn en pardans med føring: Begge personene beveger seg for det meste hver for seg, i stedet for å holde en felles dansefatning.

La La Land: Nummeret sammen på høyden kombinerer jazzdans med steppdans. Holdning, musikalske aksenter og bevegelser i rommet kan skilles fra de hørbare fotrytmer. Steppdans er nettopp en egen teknikk: Skoene lager lyder med vilje. Vanlige steg i fritidssko kan antyde forløpet, men erstatter ikke dette lydarbeidet. Disse eksemplene forklarer opphavet, ikke den nøyaktige trinnfølgen i en scene.

Dansen til Wednesday på skoleballet er det sjette eksempelet og samtidig en motsetning til en tydelig navngitt pardans. Kantete armbevegelser, markante hodebevegelser og særegne positurer utgjør en karakterkoreografi. Du kan lære uttrykket hennes og enkelte bevegelser uten å trenge en egen dansestil som heter Wednesday. Danser fra serier er ofte en del av fortellingen: Bevegelsene viser også her hvordan en figur skiller seg fra omgivelsene sine.

Virale videodanser fungerer ofte på lignende måte. Et refreng får en kort kombinasjon som mange gjentar. Noen sekvenser bruker gjenkjennelige grunntrinn, for eksempel Running-Man-bevegelser fra shuffle-miljøet eller elementer fra Hip Hop. Andre består først og fremst av gester. Populariteten til et klipp sier verken noe om hvor vanskelig det er, eller om det har en enhetlig stil.

Dette gir ulike læringsmål: En fast sekvens krever at du husker den og har presis timing; dansegrunnlag som kan brukes fritt, krever forståelse for rytme og vektoverføring. Et dansespeil til hjemmebruk kan gjøre holdning og armbevegelser synlige, men forklarer ikke automatisk bevegelsen. Når du danser etter en trend, lærer du derfor en konkret sekvens, ikke nødvendigvis hele dansespråket som ligger bak.