Forenkling av folkedanser for barn: Hva bør bevares

Når du vil forenkle folkedanser for barn, er det avgjørende spørsmålet ikke hvor mange trinn som blir igjen. Det viktige er hvilke kjennetegn som gjør at dansen fortsatt kan gjenkjennes. Det kan være en bestemt rytme, en veksling mellom felles bevegelser og møter eller en figur som alltid svarer til den samme delen av musikken.

I Rheinländer med steg fremover og snurrer skiller kombinasjonen av disse bevegelsestypene dansen fra en hvilken som helst gådans. I Boarischer med en sekvens av steg og runddans er samspillet mellom ulike deler viktig. Det betyr ikke at det finnes en ferdig barneversjon: Hvilke detaljer som preger dansen, avhenger av den konkrete versjonen.

Å bevare betyr derfor ikke nødvendigvis å utføre dansen identisk. Et krevende hopp kan erstattes med en mindre bevegelse som fanger opp det musikalske fokuset. Men hvis den typiske vekslingen mellom fjærende og rolige bevegelser går tapt, er det mer enn vanskelighetsgraden som endres. Det er nyttig å skille mellom bevegelsesinnsats og bevegelsesfunksjon: Bevegelsesradius og omfanget av en snurr handler om innsats, mens et møte eller en felles avslutning har en funksjon. De to tingene kan henge sammen, men er ikke det samme.

Enklere trinn gir ikke automatisk en dans som passer for barn. Barn må samtidig vite hvor de skal gå, når de skal bytte, og hvem de deler en figur med. Hvis du bare bytter ut et vanskelig trinn, kan den egentlige overbelastningen ved rask omorientering forbli uendret. Omvendt kan en mindre bevegelse være nok hvis den felles veien allerede er forståelig.

En formasjon er ikke bare en innpakning. Hvis parene blir til én enkelt sirkel, kan personlige møter, ulike oppgaver eller det å dreie sammen falle bort. Den nye versjonen kan fungere godt for gruppen, men forteller noe annet romlig. Denne endringen fortjener like mye oppmerksomhet som et trinn som er byttet ut.

Musikk er heller ikke en utskiftbar bakgrunn. En frase, altså en sammenhengende musikalsk del, gir en bevegelsessekvens sin spenningskurve. Et lavere tempo kan gjøre bevegelsene mer tilgjengelige, men et kutt midt i frasen tar fra dem den avslutningen som var ment. Hvis du i tillegg gjentar en del, endrer også formen seg.

I folkedanspedagogikken er målet derfor ikke å gjøre færrest mulig endringer. Det avgjørende er om barna fortsatt opplever en gjenkjennelig sammenheng mellom bevegelse, rom og musikk. En motorisk enkel versjon kan fortsatt stille krav til samspill og reaksjon.

Merkingen av en bearbeiding er en del av selve formidlingen. Barn kan forstå: Denne modellen inneholder en vending, her danser vi en enklere variant. Slik unngår vi å gi et feilaktig inntrykk av at den innlærte barneversjonen danses akkurat slik overalt og alltid.

En god beskrivelse skiller mellom tre nivåer: modellen som er brukt, kjennetegnene som er beholdt, og endringene du har gjort. Et tenkt eksempel på en merknad kan lyde: Bearbeiding for barn basert på den oppgitte dansebeskrivelsen; beholdt overganger mellom delene og bevegelsesretning; erstattet hoppsekvens med gangtrinn; utformet pardelen som en sirkelbane; gjentatt den siste musikkdelen én ekstra gang. Ta også med tittelen på og opphavet til dansebeskrivelsen du faktisk har brukt, samt opplysninger om musikkversjonen, så langt de er kjent.

Usikkert opphav blir ikke tydeligere av et selvsikkert dansenavn. Hvis modellen din er en allerede bearbeidet undervisningsversjon, oppgir du nøyaktig dette som grunnlag. Da hevder du ikke at dansen er direkte overlevert fra en region, og du tilskriver heller ikke endringene dine til en hel kultur.

Hvis knapt noen særpregede kjennetegn er igjen, passer betegnelsen fri utforming basert på et dansemotiv bedre. Det gjør ikke resultatet mindre verdifullt. Det tydeliggjør hva barna har lært, og hva du har utviklet videre fra dette. Åpenhet gjør det mulig å lære mer senere, uten at du trenger å skjule din egen versjon.