Flamenco-holdning: Hold deg oppreist uten å stivne

I Flamenco-holdning er bekkenet grunnlaget for overkroppen. En god utgangsstilling ligger mellom to ytterpunkter: å vippe bekkenet kraftig framover, slik at korsryggen får tydelig svai, og å rulle det kraftig inn, slik at du strammer setemusklene. Bekkenstillingen som passer for deg, er ingen mal som skal følges på millimeteren. Kroppsbygning og naturlig krumming av ryggraden varierer.

Brystkassen bæres over bekkenet. Tanken på å holde bekkenet og brystkassen på linje over hverandre hjelper deg med å unngå at ribbeina skyves utilsiktet fram. Det betyr ikke at ryggraden skal være geometrisk rett. En oppreist holdning bevarer ryggens naturlige kurver i stedet for å rette dem ut med makt. Du skaper lengde uten å skyve magen fram og skuldrene bakover.

Brystbeinet kan gjerne løftes. Det avgjørende er om du da skyver hele brystkassen fram, eller lar forsiden bli mykt lengre. De nederste ribbeina trenger ikke å trekkes synlig inn. De skal bare ikke stå konstant ut for å få stillingen til å virke større.

Denne forbindelsen mellom kroppsdelene er en del av den grunnleggende Flamenco-teknikken. Her handler det om overkroppen, ikke om mekanikken i fotarbeidet eller om å flytte vekten.

Flamenco forbindes ofte med en tydelig åpen forside. Det fører raskt til instruksen om å trekke skuldrene kraftig bakover. På kort sikt kan det gi et mer oppreist uttrykk, men hvis du holder fast ved det over tid, fører det til en stiv skulderbue. Skulderbladene trenger rom til å bevege seg på brystkassen.

Også oppfordringen om å presse skuldrene ned har sine begrensninger. Mindre opptrukne skuldre kan avlaste nakken. Å trekke dem kraftig ned er likevel ingen nøytral utgangsposisjon. For at overkroppen skal være fritt bevegelig i Flamenco, kan kragebeina virke brede uten at du presser skulderbladene sammen eller låser dem nedover.

En annen misforståelse ligger i ordet spenning. Det handler om avpasset muskelaktivitet som holder en form. Maksimal spenning gjør ikke automatisk formen tydeligere. En enkel måte å skille på er å se på pusten: Kan du puste rolig i posisjonen du holder, og si en kort setning, har du sannsynligvis fortsatt rom for bevegelse. Dette er en praktisk veiledning, ikke en fullstendig teknisk vurdering.

Det synlige uttrykket oppstår ikke bare ved en større åpning av brystet. Også en mindre form som bæres godt, kan virke bestemt. Hvis nakken blir stiv eller ansiktet spenner seg uten at du vil det, er poseringen kanskje større enn det du klarer å regulere muskelspenningen på en god måte akkurat nå.

Den oppreiste utgangsposisjonen er et referansepunkt, ikke en form du bevarer uendret gjennom et helt stykke. I Flamenco kan overkroppen dreie, helle, åpne seg eller bevisst rundes. Den konkrete utformingen avhenger av skole, koreografi og musikalsk sammenheng. Et enkelt sceneopptak viser derfor ikke automatisk grunnstillingen du bør ha i treningen.

Å være bevegelig betyr å tillate slike endringer uten at overkroppen faller ukontrollert sammen. Når brystkassen dreier litt, trenger ikke bekkenet nødvendigvis å dreie like mye. Samtidig bør du ikke tvinge fram denne uavhengigheten ved å holde kroppen fast. En mindre bevegelse med rolig pust gir ofte mer innsikt enn en vid dreid positur.

Du kjenner også igjen en anvendelig utgangsposisjon på evnen til å vende tilbake til den: Etter en liten endring finner du igjen en stabil stilling uten å trekke skuldrene opp på nytt eller presse korsryggen kraftig fram. Det er noe annet enn å holde den samme silhuetten gjennom hver overgang.

Armbevegelser hører til braceo og utdypes ikke her. Den overordnede introduksjonen forklarer hvordan disse uttrykksmidlene inngår i å lære Flamenco og Compás. Når det gjelder holdningen din, er dette den viktigste tanken: Den bærer bevegelsen og kan endre seg sammen med den.