Røttene til den øvregyptiske dansen tahtib
Saidi stammer fra den tradisjonsrike regionen i Øvre Egypt, kjent som Said. I dette landlige området, preget av stolthet og sterke familiebånd, utviklet mennene en gang tahtib, en rituell kamp med lange, tunge stokker av bambus eller hardtre. Fra denne kraftfulle kampsporten, som tjente både til selvforsvar og lekne styrkeprøver, utviklet det seg gjennom generasjoner en selvstendig egyptisk folkedans. Kvinner tok opp denne dynamikken og skapte raqs assaya, en feminin og kokett tolkning av dansen. I stedet for tunge kampstokker bruker danserne lettere stokker, ofte bøyd i den ene enden, som de bruker til å parodiere de maskuline bevegelsene fra tahtib på en leken og elegant måte.
Musikken i saidi er uadskillelig knyttet til den markante, drivende saidi-rytmen, som kjennetegnes av to tunge dum-slag midt i takten (dum-tek... dum-dum-tek). Tradisjonelt bæres denne lyden av mizmar, en gjennomtrengende orientalsk obo, og den store rammetrommen tabla baladi. Den som utforsker verdenen til raqs sharqi, oppdager raskt at saidi er en av de mest livlige og gledesfylte sidene ved orientalsk folklore. Bevegelsene gjenspeiler en jordnær livsfølelse: Man trår flatt på hele foten, hopper og legger stolt vekt på hoftene, mens stokken rytmisk understreker musikkens aksenter.
