Produksjonen blir selv hovedpersonen
Scenetilpasningen av 42nd Street på Broadway hadde premiere i 1980, med regi og koreografi av Gower Champion. Handlingen følger Julian Marsh mens han setter opp Pretty Lady. Peggy Sawyer kommer fra Allentown til New York, og Dorothy Brock er den etablerte stjernen. Når Dorothy blir skadet og må trekke seg, skal Peggy overta hovedrollen. Dermed får dansegruppen en fortellende funksjon: Noen fra gruppen må redde den truede produksjonen.
De tre scenene som gir særlig god innsikt, er åpningsauditionen, We're in the Money og Lullaby of Broadway. De viser i tur og orden utvelgelse, det ferdige sceneproduktet og støtten Peggy får. De felles lydene lar deg høre om de mange kroppene opptrer som én enhet. Det handler ikke bare om å gjøre ting samtidig. Pauser og svar mellom undergrupper kan også skape samhold.
Øret skiller mellom korte anslag selv når øyet ser lange rekker. Siden om Cramp Roll med fire lyder forklarer en enkelt lydkomponent. Her handler det om virkningen den har i en større scenisk sammenheng, ikke om å danse etter. Avstander og bevegelsesretninger er også viktige for den visuelle ordenen. Et blikk på linjer og timing i beinsving i drilldans gir et sammenligningsgrunnlag for presisjon i grupper, men forklarer ikke den særegne lydbruken i denne musikalen.
