Frankie Manning: Danser, tidsvitne og lærer

Frankie Manning vokste opp i Harlem og ble en av de mest innflytelsesrike Lindy Hop-danserne i det afroamerikanske dansemiljøet på 1930-tallet. Savoy Ballroom var et av stedene der han danset og målte seg med andre. Det han oppnådde, var et resultat av et fellesskap: dansepartnere, konkurrerende par og musikken påvirket hvilke ideer som fungerte.

Et ofte nevnt høydepunkt er konkurransen i 1935, der Manning viste en Air Step med Frieda Washington. I Lindy Hop-historien omtales dette ofte som dansens første Air Step. Det er en akrobatisk partnerbevegelse der én person løftes fra gulvet. Denne tilskrivningen gjelder denne konkrete dansehistorien, ikke en påstand om at all akrobatikk ble oppfunnet da.

Med Whitey's Lindy Hoppers, gruppen som ble organisert av Herbert «Whitey» White, kombinerte Manning dans med koreografisk arbeid. Turneer og filmopptredener gjorde ensemblet kjent også utenfor Harlem. I Hellzapoppin' fra 1941 ser du samspillet mellom tempo, gruppemønstre og spektakulære bevegelser. Slike opptredener var nøye utarbeidet showdans. De gjenspeiler verken hele dansepraksisen på den tiden eller er de akrobatiske sekvensene vanlig undervisningsstoff for nybegynnere.

Etter sin profesjonelle dansekarriere jobbet Manning i flere tiår for USAs postvesen. Fra 1980-årene fikk han igjen kontakt med en yngre generasjon som lærer, en generasjon som studerte historiske Lindy Hop-opptak. Erin Stevens og Steven Mitchell var blant danserne som på den tiden fikk ham til å undervise. Dette utviklet seg til en internasjonal undervisningsvirksomhet, blant annet med forbindelser til dansemiljøet i Sverige.

Betydningen hans lå i at han kunne svare på spørsmål som en film ikke gir svar på. Et opptak viser resultatet, men ikke nødvendigvis hensikten: Var bevegelsen ment for en konkurranse? Hvordan reagerte paret på musikken? Hvilken rolle spilte partneren? Manning bidro med egne erfaringer og kunne forklare bevegelser gjennom å vise dem fysisk.

Vitnesbyrd fra dem som selv var der, er verdifulle, men gir ikke et fullstendig bilde. Erindringer formes i ettertid, og én enkelt danser kjenner ikke til alle erfaringene til sin generasjon. Andre som var involvert, deriblant Norma Miller, samt filmer, fotografier og skriftlige dokumenter utfyller bildet. Lindy Hop forsvant heller ikke overalt før nye miljøer oppsto. Gjenopplivingen var derfor verken en ny start ut av intet eller én enkelt persons verk. Mannings bidrag besto i å gjøre historisk praksis direkte tilgjengelig for mange nye elever.

Hvis du bare måler Mannings betydning ut fra spektakulære bevegelser, overser du en stor del av arbeidet hans senere i livet. I undervisningen hans ble musikalsk respons, dans sammen og hans personlige erfaring tilgjengelig for mennesker som ble født flere tiår etter de første opptredenene. En historisk danser sto dermed ikke bare på et lerret, men midt blant elever.

Dette endrer også synet på tradisjon. Å føre en bevegelse videre betyr ikke at enhver kroppsholdning fra et gammelt opptak skal kopieres uforandret. Kroppene, partnerne og de musikalske situasjonene er forskjellige. Mannings undervisning gjorde det mulig å snakke om slike forskjeller og likevel beholde forbindelsen til den afroamerikanske opprinnelseshistorien. Bakgrunnen hans er en del av forklaringen, ikke en tilfeldig biografisk opplysning.

For læringsreisen din i dag følger det en nyttig forskjell av dette: Et kurs kan formidle trinn og samtidig fortelle hvem som har ført bevegelsene og undervisningsideene videre. Som praktisk veiledning passer rådene om swingkurs som passer læringsmålet ditt. For at det du har lært ikke bare skal bli et minne mellom danseøktene, kan også korte øvingsøkter mellom danseøktene være til hjelp. Mannings arv kan dermed forstås som videreformidling: Du lærer en dans og får samtidig vite hvilke mennesker som har formet den.