Likeverdige tilbud demper det sosiale presset
På en firmafest i Augsburg møtes mennesker som først og fremst kjenner hverandre gjennom jobben. Det endrer invitasjonen til å danse: En uformell «Alle blir med» kan være vanskelig å avslå overfor en leder. Frivillighet virker først troverdig når det er mulig å la være å danse uten å måtte forklare seg. En samtale ved bordet bør derfor høre like mye hjemme på festen som bevegelse til musikken.
Plasser tilbudene ved siden av hverandre, men med ulikt lydnivå. På dansegulvet skal rytmen være hørbar, mens gjestene ved bordene bør kunne snakke sammen uten å måtte rope. Det hjelper å rette høyttalerne mot dansegulvet. Hvis hele rommet er høyt, erstatter ikke en stol et stykke unna et samtaleområde. Mat og drikke trenger dessuten serveringsveier som ikke går midt gjennom dansende par.
Musikken signaliserer også forventninger. En kjent poplåt gjør det mulig å ta noen små skritt på stedet, mens en tydelig valserytme snarere inviterer til pardans. Hvis du bare spiller raske låter, får gjester som danser roligere, få alternativer. Hvis du fletter inn selskapsdansmusikk, forklarer plasseringen i passende Foxtrot-tempo hvorfor tempo og dansekarakter hører sammen. Det trenger ikke å bli et fast stilprogram: Danseinnslaget er fortsatt et tilbud på festen, ikke et kurs eller en oppvisning.

