Forstå Argentine Tango i Freiburg im Breisgau

For å sette Tango Argentino i Freiburg im Breisgau i sammenheng er Mensabrunnen et konkret holdepunkt: Beskrivelsene som foreligger, omtaler stedet som et selvorganisert utendørs dansested der det også ble danset Tango Argentino. Det dokumenterer at dansen hadde en plass i byens felles danseliv, men bekrefter ikke dagens arrangementer eller løpende tilbud. Portrettet om Forró i Freiburg im Breisgau handler også om en pardans som er dokumentert der.

Det du faktisk ser i Tango, er som regel ingen koreografi som er fastlagt på forhånd. Paret knytter sammen kjente bevegelser i øyeblikket: gå, skifte vekt, endre retning, snu eller stoppe. Improvisasjon betyr derfor ikke at du hele tiden finner på nye figurer. Det betyr at du velger det som passer, blant kjente muligheter.

Et sidesteg kan åpne for en snuing eller ganske enkelt gi plass til neste gangsteg. Hvilken fortsettelse det blir, avhenger av balansen, musikken og reaksjonen til den du danser med. En bevegelse er først felles når begge kan utføre den. Selv en kort sekvens med enkle trinn kan dermed se annerledes ut og føles annerledes hver gang.

Samspillet mellom dansepartnerne i Tango Argentino fungerer ikke som et ratt. Den som fører, forbereder en retning eller en vektoverføring gjennom sin egen bevegelse. Den som følger, oppfatter denne impulsen og organiserer steget sitt selv. Hender og armer opprettholder kontakten, de skal ikke presse partneren på plass.

Dette blir tydelig når man går: Før en fot flyttes, endres bevegelsesintensjonen i kroppen. Først når partneren får mulighet til å reagere på den, tar den felles bevegelsen form. Derfor oppleves små, tydelige bevegelser ofte klarere enn store skritt med mye kraft. En fast figur hjelper lite hvis vektoverføringen ikke stemmer overens.

Begge rollene krever oppmerksomhet og aktivitet. Den som følger, bidrar med balanse, utførelse av stegene og musikalsk uttrykk. Den som fører, merker om bevegelsen har blitt oppfattet, og tilpasser fortsettelsen. At kontakt ikke kan likestilles med å dra i armene, forklares også i artikkelen om forbindelsen i Lindy Hop, selv om den konkrete bevegelsesteknikken er annerledes.

Omfavnelsen kan samtidig være bevegelig. Nærhet er én mulig måte å danse på, ikke et kvalitetsmål. En behagelig kontakt gir begge nok frihet til å danse oppreist og uten å klamre seg fast.

Tangomusikk gir mer enn bare en takt å telle. I mange tradisjonelle innspillinger hører du bandoneon, strykere, piano og bass, noen ganger også sang. Disse stemmene kan sette en tydelig puls, bære en melodi eller fremheve enkelte aksenter. Når du danser, gir de deg ulike holdepunkter.

Du kan følge pulsen med gåsteg og likevel bli stående litt lenger ved en musikalsk vending. En pause betyr ikke at musikken stopper. Paret beveger seg ikke videre gjennom rommet akkurat da, men lytter fortsatt og bevarer balansen sammen. Også et rolig vektskifte kan være et musikalsk svar.

Improvisasjon kan misforstås hvis den blir forstått som et mål om å variere figurene mest mulig. Et repertoar som stadig skifter, kan skjule musikken like mye som en mekanisk gjentatt sekvens. Det avgjørende er om varigheten, energien og retningen på en bevegelse passer til det du hører.

Det betyr ikke at det finnes én eneste riktig måte å danse til en innspilling på. To par kan tolke det samme stykket forskjellig: Det ene fremhever rytmiske brudd, det andre lengre melodilinjer. Begge tolkningene fungerer, så lenge forbindelsen mellom danserne er tydelig og bevegelsen bæres sammen. Uttrykk oppstår også gjennom det du velger og lar være.