Fra funk til soul: De musikalske røttene til streetdance

Før det fantes platespillere, samplere og digitalt produserte beats, var streetdance en ren fysisk reaksjon på håndlaget, svett livemusikk. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet utviklet det seg en ny musikalsk dynamikk i de urbane sentrene i USA, basert på fundamentet av soul og funk. Denne musikken var rå, direkte og ustoppelig rytmisk. Den dannet grunnlaget som funk og soul hip hop-røttene i det hele tatt kunne vokse på. Uten de drivende basslinjene fra funk og den emosjonelle dybden fra soul, ville den rytmiske gnisten for opprinnelsen til streetdance aldri ha eksistert.

Sammensmeltingen av disse stilene skapte en helt ny dansekultur. Mens klassisk soul ofte var preget av smidige, flytende bevegelser, krevde den fremvoksende funken en aggressiv, kantete og høyeksplosiv fysikk. Danserne reagerte på musikernes harde aksenter og oversatte de synkoperte rytmene direkte til bevegelser som skilte seg radikalt fra datidens klassiske pardanser. Det var fødselen til en bevegelse som erobret gaten og til slutt spredte seg over hele verden.

Når man snakker om historien til funk-dansemusikk, er det ett navn man ikke kommer utenom: James Brown. Som «Godfather of Soul» revolusjonerte han ikke bare strukturen i popmusikken, men la også det rytmiske fundamentet for alle senere streetdance-stiler. Den avgjørende innflytelsen fra James Brown besto i å flytte musikkens tyngdepunkt fra det tradisjonelle backbeatet til den første taktdelen, den berømte «The One». Denne harde, umiskjennelige aksenten på det første taktslaget tvang kroppen nærmest inn i en dyp, jordnær bevegelse, den såkalte «bouncen».

James Brown var selv en begavet danser, hvis lynraske fotarbeid, splitt og rytmiske stopp gjorde et dypt inntrykk på ungdommen i gatene. Bandet hans, The J.B.s, spilte kutt og rytmiske pauser som regnes som forløpere til den senere historien om breaks. Disse musikalske frirommene, der melodien stoppet og bare trommene holdt takten, ble lekeplassen for de første b-boys og b-girls. Den som i dag vil skinne innen breaking, locking eller popping, tyr fremdeles til disse fundamentale rytmene som udansa etablerte i klubber og studioer.

Energien fra gaten trengte en ventil for å nå ut til massene, og denne ventilen fant den på TV. Programmet Soul Train, ledet av Don Cornelius, ble fra 1971 det viktigste utstillingsvinduet for afroamerikansk musikk og dansekultur. Den berømte Soul Train Line, der danserne danset parvis gjennom en korridor av klappende tilskuere, ble til den reneste oppvisningen for nye streetdance-kreasjoner. Det var her dansehistorien til Soul Train ble avgjørende preget, ettersom unge talenter fra Los Angeles og Chicago kunne presentere sine nyeste moves for hele landet.

I dette showet så millioner av seere for første gang stiler som Locking, som ble oppfunnet av Don Campbell, eller de presise, robotaktige bevegelsene i Popping. Musikken fra band som Parliament, Funkadelic eller Sly and the Family Stone leverte det perfekte lydsporet for denne visuelle revolusjonen. Programmet beviste at streetdance ikke var en kortvarig motedille fra bakgatene, men en høyt utviklet, uttrykksfull kunstform som hentet sin kraft direkte fra de rytmiske innovasjonene i Funk og den emosjonelle ærligheten i Soul.