Breakdance-vurderingssystemet forklart: Slik avgjør juryen

Den som følger en profesjonell breaking-battle for første gang, ser ofte bare spektakulær akrobatikk og lynraske bevegelser. Men bak kulissene på de store turneringene og mesterskapene ligger et svært komplekst, standardisert vurderingssystem. For å unngå vilkårlighet og kombinere sportslig rettferdighet med kunstnerisk frihet, ble det såkalte Trivium-vurderingssystemet utviklet. Dette systemet sørger for at jurymedlemmene ikke lenger bestemmer basert på ren magefølelse, men analyserer hver opptreden i sanntid ut fra klart definerte dimensjoner.

Systemet deler dansernes prestasjon inn i tre likeverdige hovedkategorier: fysikk, sinn og kunstnerisk verdi. Hver av disse søylene er igjen delt inn i spesifikke kriterier som vurderes av juryen på egne nettbrett. Dette sikrer at det ikke automatisk er B-boyen eller B-girlen med de mest spektakulære power moves som vinner, men personen som presenterer den mest sammenhengende helhetspakken. Et rent 3-step i breakdance kan dermed være verdt like mye i den kunstneriske vurderingen som en risikabel salto.

De tre søylene i Trivium-systemet krever ekstrem konsentrasjon fra dommerne i løpet av rundene, som ofte bare varer i noen sekunder. Den første søylen, fysikk, omfatter fysisk prestasjonsevne og teknikk. Her legger dommerne merke til utførelsens renhet, kroppskontroll og bevegelsenes dynamikk. Den som lander urent eller mister balansen, må regne med betydelige trekk i denne kategorien.

Den andre søylen representerer sinn og vurderer mental styrke samt kreativitet. Her handler det fremfor alt om originalitet og spontanitet. Juryen straffer ren gjentakelse av utenatlærte koreografier hvis disse ikke reagerer på den aktuelle situasjonen. Den som derimot viser originale overganger og kontrer motstanderens bevegelser på en smart måte, scorer enormt her. Den tredje søylen vurderer kunstnerisk verdi, altså musikalitet og uttrykk. En danser må bære takten i kroppen og visualisere musikkens aksenter nøyaktig. Den som ignorerer takten fullstendig, taper nesten alltid battlet i denne kategorien, selv om de fysiske bevegelsene var feilfrie.

I motsetning til mange tradisjonelle idretter der det gis faste poengsummer, fungerer det moderne vurderingssystemet for breakdance via en relativ glidebrytermetode. Jurymedlemmene sammenligner de to konkurrentene direkte med hverandre i hver runde. På nettbrettene sine flytter de glidebryterne for de enkelte kriteriene i retning av danseren som hadde overtaket på det området. Ved slutten av en runde beregner programvaren et totalresultat fra alle juryens stemmer, som umiddelbart vises på skjermene i hallen.

Denne direkte sammenligningen gjør systemet ekstremt dynamisk og transparent. En liten feil som et kort snubl, i sjargongen kjent som et crash, kan få glidebryteren til å slå ut til fordel for motstanderen umiddelbart. For å lykkes i en battle må dansere derfor finne en smart balanse mellom risiko og sikkerhet. Den som går strategisk til verks, sparer sine vanskeligste power moves til øyeblikkene der musikken når sitt høydepunkt, for å overbevise juryen i alle tre søyler samtidig. En taktisk klok forberedelse, slik den også beskrives i guiden om de 7 største feilene i en breakdance battle, er ofte nøkkelen til seier.