Latinske danser: Forstå rytme og takt

De som hører latinamerikansk musikk for første gang, oppfatter ofte bare et medrivende, energisk samspill av trommer, rasler og bass. For å bevege seg harmonisk sammen med en partner på dansegulvet, er det imidlertid ikke nok å bare vippe med. Grunnlaget for hvert dansetrinn er en bevisst forståelse av takten. I det internasjonale danseprogrammet møter vi fremfor alt fire danser som skiller seg sterkt fra hverandre musikalsk: Cha-Cha-Cha, Rumba, Jive og Paso Doble. Hver av disse stilene er basert på en helt egen fordeling av betonte og ubetonte slag i takten.

Nøkkelen til suksess ligger i å ikke bare betrakte latinamerikanske danser i det internasjonale danseprogrammet som en rekkefølge av trinn, men å bruke musikken som taktgiver for hver vektoverføring. Mens noen danser går i klassisk fire-fjerdedelstakt, bringer hver stil med seg sine egne rytmiske særtrekk. Den som forstår disse nyansene, mister aldri takten på dansegulvet igjen.

De to nært beslektede dansene Cha-Cha-Cha og Rumba deler riktignok samme historiske opprinnelse, men viser en markant forskjell når man lytter til musikken. Cha-Cha-Cha er livlig, rask og danses vanligvis til et Cha Cha Cha-tempo på 30 til 32 BPM (taktslag per minutt). Den karakteristiske chasse-trinnsekvensen ligger på taktslagene «4-og-1». Her blir musikken merkbart tett og drivende.

Rumba er derimot den emosjonelle motparten: Den tolkes betydelig langsommere, noe som gjør det å gjenkjenne Rumba-takt til en spennende oppgave for nybegynnere. Musikken flyter, og det første trinnet i grunntrinnet settes på taktslag «2», mens taktslag «1» brukes som en rytmisk pause eller til en langsom hoftebevegelse. Den som internaliserer denne rytmiske forskjellen fra latinamerikansk dans, kan umiddelbart skille de to dansene fra hverandre basert på musikken, allerede før det første trinnet er tatt.

Helt andre verdener åpner seg med Jive og Paso Doble. For å kunne telle Jive-rytmen, må du stille deg inn på et høyt tempo. Jive er basert på en medrivende sekstelsrytme som legges over en firefjerdedelstakt. Man teller vanligvis «1, 2, 3-og-4, 5-og-6», der de vektlagte slagene ligger på de lette taktslagene to og fire. Dette gir dansen dens typiske hoppende, bekymringsløse karakter.

Musikkstrukturen i Paso Doble bryter fullstendig med disse mønstrene. Som den eneste av de fire latindansene går den i tofjerdedelstakt og er bygget opp som en spansk marsj. Musikken forteller historien om en tyrefekting og er delt inn i faste faser, de såkalte høydepunktene. Ved disse musikalske høydepunktene fryser danseparet i en dramatisk positur. Den som forstår taktfastheten i latinsk dansemusikk her, danser ikke bare trinn, men tolker et helt drama i takt med musikken.