Dansegjestespill i Bonn: gjesteopptreden eller egenproduksjon?

Ved et gjestespill faller ikke stedet for forestillingen og ansvaret for å skape stykket automatisk sammen. Et kompani bringer en ferdig innøvd oppsetning til en annen scene. Det inviterende huset tar seg av oppgaver knyttet til presentasjonen, som den organisatoriske gjennomføringen og den tekniske tilretteleggingen på stedet. Å vise et verk er en annen oppgave enn å produsere det.

For Bonn er denne modellen dokumentert i opplysningene om serien «Høydepunkter fra internasjonal dans». Etter at den egne danseavdelingen ble lagt ned etter sesongen 2007/2008, ble internasjonale kompanier med klassisk ballett og samtidsdans invitert til operahuset. Dette er en dokumentert tidligere status, ikke en bekreftelse på dagens program.

Begrepet gjestespill betyr ikke at en forestilling kommer uendret ut av en transportkasse. Scenens størrelse, lysplasseringer og tekniske rutiner kan kreve tilpasninger. Også en ferdig koreografi trenger prøver på det nye stedet. Dette arbeidet gjør imidlertid ikke automatisk vertshuset til verkets produsent. Det avgjørende er fortsatt hvem som har stått for verkets tilblivelse.

Den dokumenterte presentasjonen av Theater im Ballsaal la vekt på noe annet: Huset så på seg selv som et sted for kunstnere som produserer egne verk. Innen dans var CocoonDance oppført som den ledende og kuraterende gruppen. Dette beskriver en forbindelse mellom kunstnerisk arbeid og huset, men gjelder ikke automatisk alle forestillinger som vises der. Disse opplysningene dokumenterer heller ikke at driften i dag er uendret.

Å produsere innebærer å legge til rette for at et verk kan utvikles, og å ta ansvar for det. Det omfatter for eksempel samarbeid med de medvirkende, prøvetid og beslutninger om gjennomføringen. Å kuratere innebærer derimot å velge ut verk til et program og sette dem inn i en sammenheng. De samme personene kan ha begge oppgavene, men oppgavene er likevel forskjellige. Siden om CocoonDance og den frie dansescenen i Bonn forklarer den kunstneriske sammenhengen.

Et slikt hus kan i utgangspunktet vise egne verk, samproduksjoner og inviterte forestillinger. Dette gir likevel ikke grunnlag for å knytte en konkret forestilling på Ballsaal til en bestemt kategori. Beskrivelsen av huset handler om en arbeidsmodell, ikke om hele historien bak hvordan hver enkelt del av programmet ble til.

Gjestespill og egenproduksjon er ikke motsetninger som fremmed og kjent eller påkostet og enkelt. De beskriver først og fremst ansvarsfordeling. En stor scenografi kan reise med et invitert kompani, mens en egenproduksjon kan klare seg med få gjenstander. På samme måte kan et kjent teater presentere et verk som er utviklet et helt annet sted.

For å forstå dette er det derfor nyttig å se på tre nivåer: verket med koreografien, de produserende partene og spillestedet. En koproduksjon knytter flere partnere sammen på produksjonsnivå. Et samarbeid kan derimot også bare gjelde presentasjonen. Betegnelsen alene sier ikke alltid noe om omfanget av samarbeidet. Også det romlige formatet er et eget nivå, slik forklaringen av den lille Flamenco-scenen i tablao viser på en illustrerende måte.

For hvordan du ser på modellene i Bonn, betyr dette at det går an å skille tydelig mellom det å invitere et kompani og arbeidet til et produserende teater, uten å plassere hver eneste sceneopplevelse for raskt i en kategori. Det du opplever som tilskuer, står åpent: nærhet, spenning, forvirring eller gjenkjennelsen av et bevegelsesmotiv er ikke egenskaper som bare hører til én produksjonsmodell.