Hva høydepunktene på Internasjonal dans i Bonn bød på

Fra og med teatersesongen 2007/2008 er gjestespillserien «Høydepunkter fra internasjonal dans» dokumentert i Bonn. Konseptet gikk ut på å invitere kompanier fra hele verden med klassisk ballett og samtidsdans til scenen i operahuset. Et hovedfokus var Tysklandspremierer. Opplysningene beskriver rammene den gang, ikke dagens tilbud.

Dette viser en tydelig kuratorisk grunntanke: Ulike kunstneriske arbeider ble satt i sammenheng med hverandre gjennom et felles visningssted og en felles serietittel. Invitasjonen av internasjonale kompanier åpnet for ulike perspektiver på scenedans. Den felles rammen krevde imidlertid verken en felles teknikk eller en gjennomgående fortellermåte.

Se for deg to sceneopptredener som et generelt eksempel: I det ene verket ordner en gruppe kroppene sine i symmetriske linjer, mens en formasjon i det andre brytes opp i enkeltmøter. En serie kan sette begge verkene ved siden av hverandre uten å forklare dem som én og samme stil. Dette er et eksempel på prinsippet, ikke en beskrivelse av konkrete gjestespill i Bonn. Plasseringen i Bonns danseteater mellom gjestespill og den frie scenen gir deg en større sammenheng.

Når klassisk ballett og samtidsdans settes sammen, betyr ikke det automatisk at tradisjon settes opp mot fremskritt. Begrepene viser til ulike referansesystemer, ikke til en rangering. Ballett har et utviklet bevegelsesvokabular, mens samtidsdans omfatter ulike tilnærminger som kan utforske kropp, rom, tyngde eller persepsjon.

Grensene går ikke tydelig mellom de enkelte kompaniene. Dansere med klassisk utdanning kan fremføre samtidskoreografier. Et samtidsverk kan på sin side bruke oppreiste linjer eller presise gruppeformasjoner. Derfor blir det for grovt å si «ballett er elegant, samtidsdans er gulvnært».

En konkret forskjell blir heller synlig i måten en bevegelse behandles på: En løftet arm kan avslutte en tydelig form, forberede en retningsendring eller bringe kroppen ut av balanse. Den samme synlige posisjonen fyller da ulike funksjoner. For den dokumenterte serien i Bonn betydde forbindelsen mellom de to områdene altså en stilistisk spennvidde, ikke nødvendigvis en motsetning i programmet.

«Internasjonal» er heller ingen teknisk kategori. Ordet viser til hvor de inviterte kompaniene kommer fra, men sier ikke om et verk er fortellende, abstrakt, tett knyttet til musikken eller preget av pauser.

En kuratert gjestespillserie kan forstås som en anledning til å se og sammenligne. Du trenger ikke å redusere de enkelte verkene til ett felles utsagn. Ofte er det mer interessant å se hvilke spørsmål den samme scenen besvarer på ulike måter: Hvordan beveger en gruppe seg? Hva skjer mellom to kropper? Hvilken rolle får stillheten?

Tenk på øyeblikket når flere mennesker stanser samtidig. I én koreografi kan denne pausen avslutte en musikalsk frase. I en annen synliggjør den en nøling; i en tredje retter den blikket ditt mot avstandene mellom kroppene. Det er ikke bare bevegelsene som skiller verkene fra hverandre, men også hvilken funksjon de har i hver sin sammenheng.

Slik blir også tittelen «Highlights» forståelig: Den markerer et utvalg, men gir ennå ingen begrunnelse for hvorfor et bestemt verk ble valgt. De dokumenterte hovedpunktene gir grunnlag for å plassere bredden, men ikke for å rekonstruere de enkelte utvalgsbeslutningene eller lage en rangering av kompaniene.

Hvis en slik observasjon inspirerer deg til å bevege deg selv, er det en annen tilnærming enn å besøke en forestilling. På dansekurs i Bonn kan du selv utforske bevegelse, i stedet for bare å oppleve den koreografiske virkningen utenfra.