Hva valsen som kulturarv betyr for Wien

I november 2017 ble wienervalsen, spilt, danset og sunget, innlemmet i Østerrikes register over immateriell kulturarv. For Wien er det viktige ved dette at anerkjennelsen ikke er begrenset til en berømt melodi eller en representativ sal. Det handler om en sammenheng mellom ferdigheter og kulturell praksis.

Østerrikes register er en nasjonal liste innenfor rammen av UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven. Den østerrikske UNESCO-kommisjonen fører dette registeret. Det betyr verken at noe blir et UNESCO-verdensarvsted eller at det automatisk blir oppført på en internasjonal UNESCO-liste. Verdensarv handler om steder, mens immateriell kulturarv handler om praksiser og kunnskapen til menneskene som utøver dem.

De tre ordene i oppføringen er derfor ikke et tilfeldig tillegg. Spilt viser til musikalsk framføring, danset til kroppsliggjort kunnskap i pardansen, sunget til vokal utforming. Ikke hver framføring trenger å forene alle tre formene. Oppføringen gjør snarere tydelig at wienervalsen ikke kan beskrives utelukkende med dansetrinn. Anerkjennelsen er heller ikke et kvalitetsstempel for et bestemt kurs eller en vurdering av enkeltstående dansere.

Opptaket kan forstås ut fra den dokumenterte wienske tradisjonen, uten at det dermed blir en fullstendig historie om valsen. Under Wienerkongressen i 1814/15 underholdt vertene de tilreisende delegatene med ball. Dette eksempelet viser en sosial ramme: Musikk ble ikke bare lyttet til, men også brukt til felles bevegelse og samvær.

Joseph Lanner og Strauss-familien satte sitt preg på det dansbare valserepertoaret og dirigerte selv orkestrene sine. Komponering og fremføring hang dermed tett sammen. Notene var et grunnlag, men hvordan de ble til en danseanledning, var også avhengig av at man spilte sammen. Johann Strauss sønns verk «An der schönen blauen Donau», som hadde premiere i 1867, er et konkret eksempel på dette tradisjonelle repertoaret.

Et eldre skrift om Wiens ballsesong nevner over 300 ballkvelder. Dette tallet illustrerer omfanget av dokumenterte sosiale anledninger for musikk og dans, men er ikke en opptelling av dagens arrangementer. Det som er betydningsfullt for kulturarven, er at tradisjonen praktiseres igjen og igjen: Ferdigheter brukes, oppleves og føres videre. De enkelte ballprogrammene og ritualene deres er et annet tema. Et konkret eksempel på hvordan man kan lære, er felles danseforberedelser i Wien, uten at det gir et fullstendig bilde av valsens tradisjon.

I den dokumenterte tradisjonen i Wien tok orkestre, kor og danseskoler ansvar for å videreføre spillestil og dans. Disse oppgavene utfyller hverandre. Et orkester formidler hvordan en frase utformes, et kor knytter musikalske uttrykk sammen med pust og tekst. I danseundervisningen får man erfare hvordan to mennesker samordner bevegelsene sine. Dette er ulike innganger til den samme praksisen.

På en øvelse kan et musikalsk parti først spilles for deltakerne og deretter fremføres sammen. I en dansetime kan et par merke at trinn som huskes riktig, ennå ikke gir en felles bevegelsesflyt. Forklaringen på en blokkert dreining i wienervals viser hvordan slik kroppslig kunnskap kan beskrives helt presist. Den tekniske løsningen alene forklarer likevel ikke den kulturelle sammenhengen.

Videreføring bevarer ferdigheter ved at mennesker bruker dem og gjør dem forståelige. For å bidra trenger du ikke å danse perfekt allerede. Også et par som nettopp har funnet sammen, deltar i læringen av en tradisjon som er overlevert gjennom generasjoner. Hvis du nettopp har flyttet hit, finner du en inngang til den felles opplevelsen i guiden om å bli kjent gjennom dans i Wien. Anerkjennelsen fritar deg ikke fra å lære, men synliggjør den kulturelle verdien av læringen.