Hvorfor latindans bare delvis beskriver Freiburg im Breisgau

Når du i Freiburg im Breisgau støter på forbindelsen «standard og latin», betegner latin en bestemt dansefaglig inndeling. Det er ikke ment enhver dans fra Latin-Amerika. Standard og latin står her side om side som to familier, med navn som har festet seg i selskapsdansens og dansesportens tradisjon. Du trenger verken å kunne turneringsregler eller å stå på en scene selv.

Dette skillet passer også med det dokumenterte dansetilbudet i Freiburg: Freiburg-utgaven av Euro Dance Festival ble omtalt med standard og latin ved siden av Salsa, West Coast Swing og Tango Argentino. Denne opplistingen viser ulike områder, ikke undergrupper av ett og samme latinbegrep. Siden om Euro Dance Festival i Freiburg im Breisgau handler om arrangementet, men det historiske materialet gir ikke grunnlag for å si noe om et aktuelt program.

Det er derfor sammenhengen «latin» brukes i, som avgjør hvordan begrepet skal forstås. I uttrykket «standard og latin» er begrepet snevrere enn i en samtale om latinamerikansk musikk. Begge bruksmåtene er forståelige, men de besvarer ulike spørsmål. Den ene sorterer danseformer, den andre viser til kulturelle og geografiske forbindelser. Dette skillet hindrer at du ut fra et kjent navn forventer et helt annet dansespråk.

Latin-familien omfatter Cha-Cha, Rumba, Samba, Paso Doble og Jive. At de hører sammen, betyr ikke at de høres like ut eller krever de samme kroppsbevegelsene. Du kjenner dem bedre igjen på deres respektive rytmiske og romlige egenskaper enn på en antatt felles «latinamerikansk følelse».

• Cha-Cha: Kompakte vekseltrinn setter tydelige rytmiske aksenter. Samspillet mellom korte trinn og retningsskifter gir bevegelsen dens markante karakter.
• Rumba: Bevisste vektoverføringer og kontrollerte overganger preger bevegelsen. Det langsommere tempoet gjør samspillet i paret særlig lett å legge merke til.
• Samba: Karakteristisk er en rytmisk sprettbevegelse som involverer knær og ankler. Den er ikke vilkårlig hopping opp og ned.
• Paso Doble: Rank holdning, bestemte bevegelser gjennom rommet og marsjlignende aksenter preger uttrykket. De spanske referansene viser allerede at familiebetegnelsen ikke er et kart over dansenes opprinnelse.
• Jive: Fjærende bevegelser og kompakte trinn preger dansen. De afroamerikanske røttene står ikke i motsetning til at den regnes som en latindans.

Også forbindelsen i paret endrer seg med dansen og figuren. Ved åpning og lukking i Cha-Cha blir det for eksempel tydelig hvordan skiftende posisjoner organiseres sammen. Dette er en konkret teknisk egenskap, ikke en påstand om et opprinnelsesland.

Den viktigste konsekvensen av inndelingen er at lignende betegnelser ikke garanterer en teknikk som kan overføres. En rytme du hører sikkert i én dans, kan kreve en annen trinnfordeling i en annen. Også avstanden mellom dansepartnerne, fotarbeidet og forberedelsen av en vending avhenger av den aktuelle stilen. Derfor sier «Jeg danser latin» mindre presist hva du kan enn det å nevne den enkelte dansen.

Selv blant de fem dansene er overføring ikke en selvfølge. En mykt utført Rumba-bevegelse blir ikke til Jive bare fordi du setter opp tempoet. Timingen av føringen i Rumba handler for eksempel om at et signal blir forståelig før dere skifter vekt sammen. Det musikalske rommet som er tilgjengelig, preger utførelsen.

Når du ser på Freiburg im Breisgau, betyr dette at betegnelsene standard og latin gir rom for selvstendige dansekulturer ved siden av. Salsa, Bachata og brasiliansk pardans blir verken fullstendig beskrevet eller utelukket av dette snevrere begrepet. Og Samba innenfor latin-familien kan ikke uten videre likestilles med enhver annen Samba-form. Når du snakker om musikk eller bevegelse, gjør navnet på den konkrete dansen det du mener, forståelig. Familiebetegnelsen gir orientering, mens den enkelte stilen gir en mer presis betydning.