Historien om tåspissdans: Hvordan balletten lærte å fly

Lengselen etter å oppheve tyngdekraften preget 1800-tallet som knapt noen annen epoke. I romantikkens tid lengtet folk bort fra den barske virkeligheten preget av industrialiseringen, og mot eteriske verdener fulle av åndevesener, sylfider og utilgjengelige skapninger. Utviklingshistorien til tåspissdans er uadskillelig knyttet til denne kulturelle endringen. For å fremstille disse åndene og fabelvesenene på en troverdig måte, var det ikke lenger nok å bare gå på flat fot. Danserne måtte visuelt forlate bakken.

Historien om vektløshet i ballett begynte derfor ikke som en sportslig ambisjon, men som en ren teatralsk effekt. De første forsøkene på slutten av 1700-tallet brukte fremdeles mekaniske taugkonstruksjoner, såkalte flyvemaskiner, for å trekke dansere opp på tåspissene i noen sekunder. Men den egentlige revolusjonen i dansesalen skjedde uten tau: Danserne begynte å stille seg på tåspissene ved egen kraft for å forlenge øyeblikket av sveving. Denne fysiske innovasjonen endret dansens estetikk for alltid og la grunnlaget for det klassiske repertoaret som vi fremdeles beundrer på scenene i dag.

Det avgjørende vendepunktet i historien om tåspissdans og dens utvikling er tett knyttet til ett navn: Marie Taglioni. I 1832 danset hun hovedrollen i Paris i balletten La Sylphide, som var koreografert av faren hennes, Filippo Taglioni. Den historiske prestasjonen til Marie Taglioni for tåspissdans besto i at hun ikke lenger brukte det å stå på tåspissene som et kort, akrobatisk triks, men som et bærende kunstnerisk uttrykksmiddel for hele rollen. Hun legemliggjorde et eterisk luftvesen som tilsynelatende vektløst gled over scenen og knapt berørte gulvet.

På denne tiden var oppfinnelsen av tåspisskoen historisk sett riktignok fortsatt på et veldig tidlig stadium. Taglioni danset ikke i de harde, gipsforsterkede skoene vi kjenner i dag. Skoene hennes var myke satengtøfler som hun kun stoppet med tett garn og forsterket med fine sømmer på sidene for å gi tærne minimal støtte. Denne myke konstruksjonen krevde enorm muskelkraft i ankelen og leggene fra danseren. Dans på tåspissene var den gang et høyrisikabelt og ekstremt anstrengende foretak, som likevel etterlot publikum med den perfekte illusjonen av en uanstrengt, overjordisk eksistens.

Med suksessen til de romantiske ballettene økte også kravene til fottøyet. Ren muskelkraft var ikke lenger nok for de stadig mer komplekse koreografiene og de mange piruettene. Mot slutten av 1800-tallet, spesielt i den russiske skolen under Marius Petipa, utviklet den historiske oppfinnelsen av tåspisskoen seg betydelig. Skomakere begynte å herde tuppen på skoene med lim, papir og lag med stoff, og forsterket sålen kraftig. Det var denne faste boksen som gjorde det mulig for danserne å holde lange balanser og utføre virtuose piruetter på selve tåspissen.

Denne tekniske utviklingen endret oppfatningen av ballett fundamentalt. Den myke, svevende ånden fra romantikken ble til en atletisk virtuos i den klassiske balletten. Tåspisskoen ble det ultimate symbolet på klassisk ballett. For voksne ballettentusiaster som i dag fordyper seg i historien, viser dette tilbakeblikket hvor mye teknologisk evolusjon som ligger bak den tilsynelatende lettheten. Den som forstår grunnlaget, ser på proffene på scenen med helt ny respekt. Hvis du er interessert i de mentale aspektene ved treningen, hjelper vår guide om tålmodighet når du lærer ballett deg med å sette realistiske forventninger til din egen utvikling.