Tonenes emansipasjon i klassisk dans
I begynnelsen av scenedansen var musikken ofte bare en rytmisk metronom som ga danserne takten. Melodiene var enkle, utskiftbare og tilpasset seg strengt koreografenes ønsker. Først på 1800-tallet endret denne dynamikken seg fundamentalt. Komponister innså at toner kan formidle følelser og drive handlingen fremover uten at et eneste ord trenger å bli sagt. Denne utviklingen revolusjonerte ballettens historie varig.
Gjennom den tette sammenkoblingen av partitur og bevegelse oppstod en helt ny teateropplevelse. Musikken ble en likeverdig partner på scenen. Den tegnet karakterene, skapte atmosfæriske rom og ga hoppene og vendingene en emosjonell dybde som berørte publikum innerst inne.




