Wienervals vs. engelsk vals: Rytme sammenlignet

Tretakt er det felles grunnlaget for begge valsformer, men deres effekt på dansegulvet kunne knapt vært mer forskjellig. I Langsamer Walzer, som på engelsk også kalles Boston eller Waltz, står den flytende, nesten svevende glidningen i fokus. Musikken gir danserne god tid til å nyte bevegelsen fullt ut. Hvert skritt settes bevisst, og bevegelsens høyder og dybder blir ekstremt fremhevet.

Wiener Walzer presenterer seg på en helt annen måte. Her dominerer fartsrusen. Parene roterer i et svimlende tempo over gulvet, noe som krever en helt annen kroppslig dynamikk. Den som ønsker å mestre Wiener Walzer høyredreining uten å miste balansen, må lære å kontrollere sentrifugalkreftene gjennom en presis orientering i rommet og en ekstremt kompakt holdning. Rytmen driver paret fremover, mens det i den langsomme motparten er den bevisste forsinkelsen som utgjør kunsten.

Den avgjørende faktoren for den helt forskjellige dansefølelsen er tempoet, målt i beats per minute (bpm). I Vals beveger musikken seg i en veldig avslappet ramme på omtrent 28 til 30 bpm. Det betyr at det bare lyder rundt 90 slag per minutt. For dansepartnerne betyr denne timingen i Vals at hvert enkelt steg må utføres ekstremt kontrollert. Enhver feil i balansen blir umiddelbart synlig på grunn av det langsomme tempoet.

Wienervals går derimot i en hastighet på 58 til 60 bpm, noe som tilsvarer hele 180 slag per minutt. Med denne raske takten i Wienervals med sine høye bpm-tall er det ikke tid til lang nøling eller store heve- og senkebevegelser. Stegene må holdes betydelig mindre og flatere for å kunne holde følge med musikken. Mens man i Vals feirer selve bevegelsen, handler Wienervals om ren effektivitet og det å smelte rytmisk sammen med det raske beatet.

Selv om begge dansene er basert på den samme matematiske taktstrukturen, er aksenten på de enkelte slagene fundamentalt forskjellig. I rolig vals bruker erfarne dansere prinsippet om «sway» og «rise and fall». Eneren er det kraftfulle, dype steget, på toeren begynner stigningen som når sitt høyeste punkt på treeren, før det går mykt nedover igjen på neste ener. Hver taktslag har sitt eget, umiskjennelige ansikt.

I wienervals er denne vertikale bevegelsen ekstremt redusert. På grunn av det høye tempoet ville en kraftig heving og senking tatt for mye tid og brakt paret ut av rytmen. I stedet blir energien omsatt til kontinuerlig rotasjon. Eneren danses dypt og drivende som hovedaksent, mens toeren og treeren brukes flatere og utelukkende til rotasjonsbevegelsen. Den som ønsker å prøve moderne poplåter som standarddans-trenden på dansearrangementer eller ball, merker raskt hvor viktig denne tilpasningen av bevegelsen til det respektive tempoet er.