Når stegene i Waltz blir for store

Et langt steg er ikke automatisk feil. Det blir for stort for deg når foten og kroppen ikke lenger kommer fram sammen: Foten er allerede langt framme, bak eller til siden, mens vekten din fortsatt ligger på startfoten. Da må du trekke deg etter, kaste overkroppen framover eller dekke avstanden med en uplanlagt bevegelse. Denne reaksjonen sier mer enn avstanden på gulvet.

Se på en sekvens du allerede kan, for eksempel en lukket sekvens i slow vals. Framover- eller bakoversteg, sidesteg og samling har ulike oppgaver. Stegene trenger derfor ikke være like lange. Særlig et bredt sidesteg kan føre til større avstand enn du etterpå komfortabelt kan ta opp. Også det første steget kan bli for stort hvis du setter foten langt bort og først deretter beveger kroppen.

At du må korrigere litt på slutten av en sekvens, forteller deg ikke hvor årsaken ligger. Den kan ha oppstått tidligere. Hvis det derimot bare er det å føre føttene helt sammen som mangler, kan forklaringen om å samle føttene i vals hjelpe. Det er en annen oppgave enn lengden på bevegelsen før det.

En lang danserunde skjuler det påfallende steget: Du skifter retning, husker figurer og tilpasser deg hele tiden. To takter av en kjent sekvens er mer oversiktlige å sammenligne. De to taktene er en øvingsramme, ikke en teknisk regel. Du trenger bare nok bevegelse til å kjenne hvordan det mistenkte steget virker.

Gjenta det samme utsnittet fra samme utgangspunkt, og tell høyt. Tellingen hjelper deg med å knytte en følelse til et bestemt steg. Kanskje føles én fortsatt rolig, på to får du en bred stilling, og etterpå må du trekke deg sammen. Da er to en aktuell kandidat. Hvis du allerede føler deg strukket etter én, begynner letingen der.

Ett enkelt forsøk beviser lite. Hvis den samme vanskeligheten dukker opp i flere like repetisjoner, blir koblingen mer pålitelig. For sammenligningen setter du bare det mistenkte steget litt nærmere. Resten av sekvensen forblir uendret foreløpig. Hvis kompensasjonsbevegelsen forsvinner, tyder det på at lengden på dette stedet ikke passet til bevegelsen din slik den er nå.

Hvis du jobber med flere vanskeligheter samtidig, blir resultatet uklart. Du finner flere separate oppgaver i oversikten over øving på kjente valssekvenser.

En forkortet variant fungerer når du kjenner igjen den samme sekvensen. Du setter føttene i samme rekkefølge, skifter vekten på de angitte stedene og trenger ikke noe ekstra steg. Kortere betyr her at du velger et målpunkt for foten som ligger nærmere. Det betyr ikke at du bare berører gulvet med foten og lar vekten bli på det gamle beinet.

Endringen trenger ikke være maksimal. Hvis du med en gang gjør et langt sidesteg om til en ørliten bevegelse, kan du også endre figurens form. En fot som settes litt nærmere, gir et bedre sammenligningsgrunnlag. Hvis bevegelsen fortsatt kan utføres kontrollert, har du funnet en brukbar steglengde å øve med. Hvis sekvensen blir forhastet eller uklar, var forkortingen for stor, eller så var ikke steglengden den egentlige årsaken.

I paret må bevegelsesbanene passe sammen, men de trenger ikke være identiske på millimeteren. Kroppshøyde og rolle i figuren er forskjellig. At en forkorting fungerer for den ene, betyr derfor ikke automatisk at den samme endringen fungerer for den andre. Snakk om det du la merke til ved det aktuelle steget, ikke si generelt «Du danser for stort».

Med musikk viser det seg til slutt om varianten også fungerer i tempoet dere er vant til. Steglengden din kan øke igjen etter hvert som kontrollen blir bedre. Den lille varianten er et verktøy for sammenligning, ikke en permanent øvre grense.