Popping vs. Locking: En sammenligning av streetdance-klassikerne

De som ser videoer av urbane dansere for første gang, kaster ofte alle bevegelser i én stor sekk kalt streetdance. Men bak kulissene skjuler det seg et fascinerende mangfold av selvstendige disipliner. For å virkelig forstå forskjellen mellom Popping og Locking, hjelper det å se på den grunnleggende dynamikken i de to stilartene. Selv om begge oppsto i funk-musikkens æra på den amerikanske vestkysten og ofte feilaktig blir slått sammen som "Pop-Locking", følger de helt motsatte bevegelsesprinsipper. Locking er høylytt, tegneserieaktig, ekstremt uttrykksfull og lever av raske stopp. Popping virker derimot ofte nesten overnaturlig, flytende og drives av harde, mekaniske muskelkontraksjoner.

Forvirringen skyldes som regel at begge dansestilene tilhører de såkalte Funk Styles. De som dykker dypere ned i materien, merker imidlertid raskt at den urbane danse verdenen i oversikt trekker ekstremt fine grenser. Locking-dansere bruker tyngdekraften og svingen i lemmene sine for å sette eksplosive aksenter. Popping-dansere kontrollerer derimot hver enkelt muskel uavhengig av hverandre for å skape optiske illusjoner. Begge stilene krever årevis med trening, men er basert på helt forskjellige koordinative ferdigheter.

Den mekaniske magien i Popping er basert på en helt bestemt Popping-danseteknikk: det såkalte pop- eller hit-elementet. I dette elementet strammer danseren brått en bestemt muskelgruppe, for eksempel i armen, bena eller nakken, og slapper av igjen umiddelbart i takt med musikken. Dette skaper den visuelle effekten av et elektrisk støt som går gjennom kroppen. Denne teknikken kombineres med flytende bevegelser, skritt og optiske illusjoner som den berømte Moonwalk eller bølgeeffekten.

I Locking er det navngivende elementet derimot lock. Her fryser danseren en rask, svingende bevegelse plutselig i en dyp, lett bøyd posisjon, som om et ledd går i lås. Disse posisjonene virker ofte tegneserieaktige og overdrevne. Stilen kompletteres av raske håndleddsrotasjoner, kalt Wrist Rolls, og det energiske pekingen mot punkter i rommet, kalt Points. Mens Popping virker mer innadvendt og fokusert, er Locking en utadvendt invitasjon til publikum om å le med og dele energien.

Selv om teknikkene er motstridende, deler begge stilartene et felles grunnlag: en presis rytmefølelse. Begge stiler krever utmerket kroppskontroll og evnen til å visualisere musikken ned til de minste nyansene. Den som ønsker å forstå kjernen i Hip-Hop og Streetdance, må lære hvordan disse stilartene tolker takten. I Locking ligger fokuset på off-beat og raske, synkoperte rytmer, mens Popping-dansere ofte bruker de harde skarptrommene og basslagene for å plassere sine «hits» perfekt.

I moderne Streetdance-show ser man i dag ofte en sammensmelting av begge verdener. Likevel legger purister stor vekt på å holde stilartene adskilt. Den som mestrer grunnlaget, kan innlemme begge teknikker i sitt eget freestyle-repertoar. Beslutningen om man heller vil vie seg til den tegneserieaktige, energiske Locking-stilen eller den illusjonistiske, høypresise Popping-stilen, avhenger til syvende og sist av ens egen kroppsfølelse og foretrukne bevegelseskvalitet.