Fra breddeidrett til konkurransedans: Min vei ut på parketten

Øyeblikket da en hyggelig hobby blir til ekte toppidrett, varsles som regel stille. I min ukentlige dansekrets følte jeg meg vel, men på et tidspunkt var det ikke lenger nok å bare lære seg nye figurer utenat. Jeg ville vite hvordan den perfekte balansen føles, hvordan fotarbeidet i Langsom Vals settes presist på hælen, og hvordan vi som par utvikler en dynamisk tilstedeværelse på gulvet. Beslutningen om å våge skiftet fra breddeidrett til konkurransedans var ikke et plutselig sprang, men en gradvis prosess som startet i hodet. Ønsket om mer presisjon ble til et behov for ekte, prestasjonsorientert trening.

Overgangen fra avslappet selskapsdans til organisert konkurransetrening i en klubb fører med seg en helt ny struktur. Plutselig handler det ikke lenger om å sette sammen flest mulig komplekse figurkombinasjoner, men om å perfeksjonere det absolutte grunnlaget. Den som tar dette steget, merker raskt at små detaljer avgjør effekten på parketten. En ren orientering i rommet i Standarddans er livsviktig i det tette feltet i D-klassen. Treningen flyttes fra danseskolen til idrettslaget, hvor lisensierte trenere tar hvert skritt under lupen. Dette fokuset på selve bevegelseskvaliteten endrer din egen kroppsfølelse fundamentalt.

Ved siden av teknikken krever konkurransedans også en helt annen fysisk form. Mens man i dansekretsen tar en kort pause etter hver sang, krever en konkurranse at du henter ut toppytelser i flere danser rett etter hverandre. Uten målrettet kondisjonstrening for Standarddansere havner man raskt på etterskudd på gulvet. Min personlige erfaringsrapport om konkurransestart hos DTV viser: Veien er anstrengende, men følelsen når det harde arbeidet lønner seg i en dynamisk, uanstrengt runde, kan ikke sammenlignes med noe i breddeidretten.