Hvordan Dada og dans møttes i Zürich

Forbindelsen mellom Dada og dans i Zürich kan knyttes til en konkret medvirkning: Suzanne Perrottet deltok på Dada-kvelder i Cabaret Voltaire i 1916 og 1917. Samtidig var hun en av Rudolf von Labans viktige medarbeidere i miljøet rundt Zürich og Ascona. Her møtes altså ikke bare to begreper fra kunsthistorien, men også kunstneriske arbeidsfellesskap gjennom én person.

Perrottets medvirkning gjør dansen synlig som en deltakende kunstform i denne sammenhengen. En danser bringer med seg erfaring med kroppslig uttrykk, bevegelse og virkningen av dette. Det er et annet perspektiv enn å betrakte en kveld utelukkende gjennom tekster eller muntlige bidrag. I første omgang er det denne medvirkningen som er viktig, ikke forestillingen om et bestemt spektakulært innslag.

Også begrepet arrangement er nyttig her: En kunstnerisk kveld er ikke automatisk en kveld der publikum danser sammen. Forskjellen fra et felles dansegulv forklarer artikkelen om Social Dance i Zürich. I Perrottets medvirkning i Dada står derimot forbindelsen mellom bevegelseskunst og kunstneriske arrangementer i sentrum. Hennes senere arbeid ved skolen er en annen del av historien hennes.

Hvis du forbinder dans med grunntrinn, takt og en rent avsluttet snurr, forventer du bestemte sammenhenger. Eksperimentell scenebevegelse kan bryte med slike forventninger. Men det betyr ikke at alle bevegelser kan byttes ut med hverandre: En plutselig stopp virker annerledes enn en langsom uttoning, en skulder vendt bort virker annerledes enn et direkte blikk.

Et tenkt eksempel fra vår tid gjør dette konkret: Noen løfter armen som om de vil hilse på en annen person, men stopper midt i bevegelsen. Den påbegynte gesten er fortsatt gjenkjennelig, men betydningen blir usikker. Hvis et muntlig ord kommer i tillegg, kan det bekrefte eller motsi gesten. Dette eksemplet illustrerer samspillet mellom kropp og språk, det beskriver ikke en dokumentert forestilling av Perrottet.

Da blir det også forståelig hvorfor dansens uttrykk ikke alltid trenger å fortelle om en entydig handling. Du kan oppfatte spenning, nøling eller avstand uten å vite hva en rollefigur heter. I artikkelen om å uttrykke følelser gjennom dans handler det om kroppslige uttrykk i dagens praksis. For den historiske sammenhengen er dette viktig: Bevegelse kan i seg selv bære mening og trenger ikke bare å illustrere en tekst.

Perrottets medvirkning gjør det mulig for deg å se på dansehistorien som mer enn en rekke stiler og skoler. Her blir en annen relasjon synlig: En kunstner arbeider i et miljø som ikke er begrenset til dans. Dermed hører dada-kveldene hennes både til bevegelseskunstens sammenheng og til historien om Zürcher avantgarde.

Dette betyr imidlertid ikke at det finnes en enkel utviklingslinje frem til enhver eksperimentell forestilling i dag. Lignende virkemidler kan forekomme i ulike sammenhenger. En avbrutt gest på en scene i dag beviser verken direkte påvirkning fra Perrottet eller tilhørighet til dada. En sammenligning hjelper deg å forstå, men erstatter ikke en historisk sammenheng.

Dette skillet er nyttig når du skal på din neste forestilling. Først kan du legge merke til hva som faktisk skjer: Nærmer noen seg, trekker noen seg tilbake, forblir en bevegelse ufullført? Tolkningen kommer først etterpå. Da trenger du ikke å tyde hvert uvant bilde med en gang. Perrottets medvirkning gir deg et konkret historisk referansepunkt for denne åpenheten, uten at du må gjøre det til et fast stilnavn eller en allmenngyldig forklaring på scenekunst.