Hvordan The Place London gikk fra ekserserhall til dansescene

Historien om The Place i London begynner med en bygning som ikke var bygget for danseforestillinger. Den tidligere ekserserhallen i Duke's Road, nær Euston i Camden, ble bygget i 1888 og 1889. Contemporary Ballet Trust overtok den i 1969. Der utviklet det seg et senter for samtidsdans og performance, der blant annet London Contemporary Dance Theatre ble etablert.

Endringen i bruken kan forstås gjennom hvordan kroppene brukes. Under eksersis handler det om forhåndsbestemte forløp og koordinering av en gruppe. En koreografi kan også være presist organisert, men leke med denne ordenen: Én person begynner senere, en annen forlater rekken, og et felles trinn brytes opp i ulike retninger. Dette er mulige kunstneriske valg, ikke en beskrivelse av en bestemt historisk produksjon.

Overgangen til ny bruk innebar dermed også en endring i hva bevegelse i rommet ble brukt til. Du kan lese husets historie som et eksempel på hvordan dans fikk nye steder å arbeide, i stedet for bare å søke plass innenfor etablerte teatertradisjoner. For å se dette i en større sammenheng kan du lese oversikten over dansescener og dansens historie i London, med flere selvstendige historier om hvert hus.

Det som utvikles ved et senter for samtidsdans, kan ikke reduseres til bestemte trinn. En bevegelsessekvens kan oppstå gjennom gange, vendinger, fall, det å rette seg opp eller et møte. Det avgjørende er hvordan disse elementene utformes. Det samme trinnet kan virke forsiktig, brått eller motstandsdyktig, avhengig av tempo, vekt og forholdet til andre kropper.

Se for deg en duett: Én person går fremover, den andre trekker seg tilbake. Til å begynne med virker det som om den første bestemmer den felles retningen. Hvis den andre blir stående, endres forholdet, selv om ingen ny spektakulær figur kommer til. Avstand og forsinkelse blir koreografisk materiale. I danseimprovisasjon kan slike muligheter utforskes, og til en forestilling kan utvalgte sekvenser deretter fastsettes nøyaktig.

En hverdagslig bevegelse er ikke automatisk tilfeldig på scenen. Plasseringen av den kan være like nøye utarbeidet som et stort sprang. Hvis du vil følge bevegelsen selv, kan det hjelpe å ikke bare se på den synlige sluttposisjonen. Rådgiveren om observasjonsfeil når du etterligner dansebevegelser forklarer denne forskjellen nærmere. For forståelsen av The Place er dette viktig: Et dansesenter støtter utviklingen av bevegelse, ikke bare gjentakelsen av den.

Robin Howard Dance Theatre ble drevet som en del av The Place. Teaterets rolle i senteret kan forstås ut fra oppgaven til en dansescene: Bevegelse presenteres slik at publikum kan oppfatte utformingen. Dermed kommer et nytt perspektiv i tillegg til det kroppslige arbeidet med en koreografi, nemlig blikket utenfra.

Dette får konkrete kunstneriske følger. To dansere kan kjenne en kontakt tydelig under en prøve, mens denne kontakten knapt er synlig fra publikums perspektiv. En vending kan skjule en hånd, mens en avstand kan gjøre et møte lettere å lese. Lys leder oppmerksomheten, og en felles markert begynnelse synliggjør en sammenheng. Slike valg hører til presentasjonen, uten at man dermed kan trekke slutninger om den tekniske utrustningen eller sceneformen til akkurat dette teateret.

Forbindelsen mellom arbeidsrom og teater er derfor vesentlig for senterets historie. Rundt 1999 ble det lagt til seks nye dansestudioer i forbindelse med en ombygging. Denne utvidelsen gjaldt rommene der bevegelse kunne utvikles. Teaterfunksjonen komplementerte dette arbeidet ved å gjøre det tilgjengelig for publikum. Når du setter bygningen inn i en historisk sammenheng, står dermed to prosesser side om side: tilblivelsen av en koreografi og virkningen den har på publikum.