Hvordan dansestiler har formet Paris

Når det gjelder dansestilene i Paris, er det nyttig å skille mellom opprinnelse og senere sceneform. Balletten ved Paris-operaen fører røttene sine tilbake til hoffet til Ludvig XIV og oppgir 1661 som grunnleggingsår. Fra 1821 opptrådte kompaniet i Salle Le Peletier, der den romantiske balletten tok form. Da Palais Garnier åpnet i 1875, fikk kompaniet et nytt fast tilholdssted. Disse etappene forteller om hoffets representasjon og utviklingen av en teaterkunst, ikke om en uforandret dans gjennom århundrene.

Cancan tok en annen vei. I de offentlige dansesalene i Paris var det særlig studenter som danset den på 1830-tallet. På 1840-tallet ble den en populær dans i music hall. Moulin Rouge, som åpnet i 1889, ble et referansepunkt for den moderne Cancan som et selvstendig revynummer.

Samfunnsmessig opprinnelse og sceneversjon er derfor ikke det samme. En revy utformer bevegelsene med tanke på synlighet, gjentakbarhet og felles effekter. Kostymenes og presentasjonens rolle kan også forstås gjennom eksempelet Burlesque som kostymebasert sceneform, uten at de to dansene dermed likestilles. En iøynefallende beinbevegelse alene forklarer verken hele nummeret eller historien bak det.

Bal musette ble populært i Paris på 1880-tallet. Innvandrere fra Auvergne åpnet kafeer der folk danset til cabrette, en sekkepipe med belg. Senere overtok trekkspillet til italienske musikere den musikalske føringen. Historien viser hvordan migrasjon kunne endre klang og danserepertoar uten at det oppsto et nytt grunntrinn.

Repertoaret omfattet først Bourrée, senere Valse musette, Tango musette og Java. Bal musette er den kulturelle sammenhengen, Java en dans som hører hjemme i den. Rue de Lappe står som symbol på hvor tett denne dansekulturen var samlet: På 1930-tallet lå det sytten dansesaler der. Dette historiske tallet beskriver ikke dagens uteliv.

Brannmannsballene forteller derimot om en anledning, ikke om et bestemt bevegelsesspråk. Den første offentlige ballen av denne typen regnes for å ha vært den som ble holdt i 1937 i Carpeaux-kasernen på Montmartre. Den overleverte tradisjonen rundt Frankrikes nasjonaldag omfattet åpne brannstasjonstun og et innsamlingsfat til sosiale formål og for å bedre brannfolkenes arbeidsvilkår. For å forstå dette er forskjellen viktig: En ball kan samle mennesker gjennom en felles sosial anledning, selv om de ikke alle danser samme stil.

For samtidsdans i Paris gir institusjoner en annen orientering enn historiske dansesaler. Chaillot fikk i 2008 støtte til samtidsdans som et prioritert oppdrag. Festival d'Automne, som ble grunnlagt i 1972, knyttet sammen ulike kunstområder uten fast spillested; dans var en av de viktige kunstformene. Begge er kulturhistoriske referansepunkter, ikke en beskrivelse av dagens program.

For å sette dem i perspektiv kan du se på ti stilbetegnelser ut fra bevegelsesspråket deres. Utvalget nedenfor er ingen rangering av hvor utbredt de er i Paris:

• Ballett, Modern Dance og danseimprovisasjon: kodifisert teknikk, moderne bevegelsestilnærminger og spontan utforming er ulike utgangspunkt, som også kan kombineres i verk.
• Jazz og Hip Hop: Begge har sine egne musikalske og kulturelle referanser; en synkron gruppeformasjon alene gjør dem ikke til samme danseform.
• Salsa, Bachata og Tango: Disse pardansene skiller seg fra hverandre når det gjelder musikk, bevegelsesorganisering og kommunikasjon i paret.
• Standard og Latin: Dette er samlebetegnelser for flere danser, ikke én bestemt trinnsekvens hver.

Samtidskoreografi kan ta opp slike vokabularer, endre dem eller bevisst unngå dem. Forskjellen mellom stilblanding og en selvstendig dansestil er derfor også nyttig når du ser på dans. Det avgjørende er hvilken idé som organiserer bevegelsen, ikke bare hvilket kjent trinn den ligner på.