Historien om uttrykksdans: Et portrett av Laban og Wigman

Ved begynnelsen av det 20. århundre fant en stille revolusjon sted på de europeiske dansescenene. Mange kunstnere opplevde den klassiske dansen, med sine strenge geometriske linjer, trange korsetter og fastlagte trinn i klassisk ballett, som et begrensende korsett for sjelen. De søkte etter en bevegelseskunst som ikke lenger bare fortalte dekorative historier, men som bar menneskets indre sannhet uforfalsket utad. Fra dette opprøret oppstod den europeiske ekspresjonistiske dansen, som skulle forandre danse verden for alltid.

I sentrum for denne bevegelsen stod frigjøringen av kroppen. Pionerene ga avkall på stive trinnkombinasjoner og de klassiske ensemblenes hierarkier. I stedet erklærte de tyngdekraften, pusten og følelsene som de nye verktøyene for skapelse. Dansen ble forstått som en selvstendig kunstform som ikke trengte noe litterært forlegg, og ofte ikke engang musikk, for å utfolde en dyp virkning. Denne nye filosofien la fundamentet for det vi i dag kjenner som samtidsdans og moderne danseteater for voksne.

Et navn er uadskillelig knyttet til den teoretiske og praktiske forståelsen av denne nye epoken: Rudolf von Laban. Som visjonær koreograf og bevegelsesteoretiker viet han livet sitt til utforskningen av menneskelig dynamikk i rommet. Rudolf von Laban-dans var ikke et stivt system av positurer, men en dyptgående bevegelsesanalyse. Han undersøkte hvordan kroppen beveger seg gjennom rommet og hvilke energikvaliteter som frigjøres i prosessen.

Laban utviklet konseptet om kinesfæren, det rommet som omgir kroppen og som man kan nå med lemmene uten å forflytte seg. Hans bevegelsesteori skiller mellom faktorene rom, tid, kraft og flyt. Gjennom bevisst lek med disse elementene, som for eksempel vekslingen mellom direkte og fleksibel romforståelse eller plutselig og gradvis tidsbruk, fikk dansere et universelt vokabular for improvisasjon. Arbeidet hans hjalp dansere med å utvikle en dypere kroppsbevissthet i dans og forstå bevegelser utover forhåndsdefinerte mønstre.

Mens Laban analyserte bevegelsens strukturelle og romlige lover, ga Mary Wigman uttrykksdansen dens dramatiske, emosjonelle sjel. Som elev av Laban utviklet hun en helt egen, radikal estetikk. Mary Wigman-metoden satte den rene følelsen og den eksistensielle opplevelsen i forgrunnen. Wigman danset ofte barfot, brukte masker og avsto i sine koreografier ofte helt fra musikk, for kun å følge rytmen til sitt eget åndedrett og hjerteslag.

For Wigman var dans en rituell handling for å møte seg selv. Hun brukte polariteten mellom spenning og avspenning for å gjøre sjelelige tilstander som frykt, sorg eller ekstase fysisk gripbare. Bevegelsene hennes var ofte jordnære, kantete og uredigerte, en bevisst motvekt til den klassiske ballettens vektløshet. Dette kompromissløse fokuset på den indre nødvendigheten av en bevegelse preger utdanningen innen moderne dans den dag i dag. Den som improviserer i en samtidsdansklasse i dag, bruker, ofte uten å vite det, den kreative friheten som udansa en gang kjempet hardt for.