Danseimprovisasjon i Düsseldorf: Slik fungerer åpne oppgaver

Når du leter etter danseimprovisasjon i Düsseldorf, er oppgaven den avgjørende delen av undervisningen. Den åpner et rom for bevegelse og setter samtidig en grense. Et mulig eksempel er: La en bevegelse begynne ved albuen og fortsette gjennom kroppen. Utgangspunktet er gitt, ikke den ferdige formen.

Du kan begynne i det små, la en kurve oppstå eller stoppe impulsen underveis. En annen person svarer kanskje på den samme oppgaven med en tydelig vektoverføring. Ulike resultater er en del av læringen her, så lenge de er knyttet til oppgaven. Det blir vilkårlig først når den felles referanserammen går tapt.

Læreren kan deretter endre rammene: Impulsen skal bevege seg saktere eller ende ved en annen kroppsdel. Slik blir det forståelig hvilken virkning hver endring har. Begreper som bevegelsesparametere, utforskning og variasjoner får dermed et konkret innhold. Når du leter etter undervisning i Düsseldorf, sier slike beskrivelser av arbeidsmåter mer enn bare ordet kreativ. Hvis du først mangler generell informasjon om forutsetningene for å begynne, tar guiden om valg av dansekurs for nybegynnere i Düsseldorf for seg dette separat.

Åpne oppgaver blir noen ganger forvekslet med undervisning uten korrigeringer. I virkeligheten flyttes fokuset for tilbakemeldingen. Læreren trenger ikke å måle bevegelsene dine mot én bestemt mal, men kan likevel følge nøye med på om du utforsker det avtalte temaet og beveger deg trygt mens du gjør det.

Ved en albueimpuls kan tilbakemeldingen lyde slik: Begynnelsen var tydelig, etterpå beveget du nesten bare hånden. Ut fra det kan du utvikle en ny mulighet, for eksempel ved å la brystkassen svare på impulsen. En generell oppfordring om å danse friere eller mer uttrykksfullt gir derimot lite veiledning.

Et eksempel som blir vist, kan også være nyttig. Det bør fortsatt være tydelig at det er ett mulig svar, ikke umerkelig bli den obligatoriske løsningen. Ellers ender gruppen likevel opp med å danse den samme sekvensen etter.

Rammene for undervisningen handler også om det felles rommet. Avstand, pauser og frivillig deltakelse i partneroppgaver gjør det mulig å konsentrere seg. Du kan gjøre en bevegelse mindre hvis kroppen din ikke har det bra med en større variant. Åpenhet betyr ikke at du skal overskride kroppens grenser eller utføre enhver oppfordring uten alternativer.

Etter en bevegelsesøkt kan en samtale hjelpe deg med å sortere erfaringene. Det krever ingen omfattende tolkning av personligheten din. Det er nyttig å se på observerbare forskjeller: Når ble en bevegelse raskere? Hvor oppsto det en pause? Hvilken beslutning førte til et retningsskifte?

Først beskriver du din egen opplevelse. Kanskje føltes den langsommere varianten tydeligere, selv om den var mindre iøynefallende utenfra. De som observerte, kan legge til det som var synlig. Perspektivene kan godt være ulike, for kroppslig opplevelse og ytre virkning er ikke det samme.

Felles refleksjon blir produktiv når den åpner for et nytt forsøk. En observasjon av en brå avbrytelse kan for eksempel føre til en oppgave der du lar overgangen vare lenger. Du trenger verken å forkaste det første forsøket eller se på det som en feil.

Da får du en sammenheng mellom oppgave, utforskning og tilbakemelding som er lett å følge. Når du øver videre på egen hånd senere, kan det være nok å endre én enkelt egenskap. Rådgiveren om øving mellom to dansetimer tar også opp hvordan du kan hente fram slike erfaringer igjen utenfor undervisningen.