Historien om hip-hop: Hvordan musikk og streetdance preget gatene

Bronx i New York på 1970-tallet var et preget sted. Økonomisk nedgang, forlatte leiegårder og sosiale spenninger preget bildet. Men nettopp i dette røffe miljøet oppstod en av verdens mest innflytelsesrike subkulturer. Fødselen kan knyttes til en konkret hendelse: Den 11. august 1973 arrangerte en ung mann ved navn Clive Campbell, bedre kjent som DJ Kool Herc, en legendarisk fest i 1520 Sedgwick Avenue. Han brukte to platespillere for å sette sammen de rent instrumentale passasjene fra funk- og soulplater, de såkalte breaks, i en endeløs rekke. Denne tekniske innovasjonen, Merry-Go-Round-metoden, la det musikalske grunnlaget for en helt ny form for bevegelse og markerer begynnelsen på historien til hip hop i Bronx.

Denne nye måten å spille musikk på tiltrakk seg ungdom som møttes i de støvete gatene og de forlatte parkene i Bronx. Musikken krevde et fysisk svar. Danserne som reagerte på disse spesielle pausene ble kalt break-boys eller break-girls, noe som raskt førte til begrepene B-boys og B-girls. Musikkens rytmiske struktur og gatens dynamikk smeltet sammen til en enhet som gikk langt utover ren tidsfordriv. Det var begynnelsen på en bevegelse som ga ungdommen en stemme og en identitet der det ellers hersket mangel på fremtidsutsikter.

Dansen som i dag er kjent som breakdance, oppsto ikke i klimatiserte studioer, men direkte på asfalten. I sin tidlige fase var dansen tett knyttet til den lokale gate-dansehistorien og basert på såkalt toprocking, det å danse stående. Bevegelsene speilet byens rytme: De var stolte, direkte og ofte inspirert av hverdagslige bevegelser eller kampsportfilmer. Først med tiden flyttet danserne trinnene sine ned til gulvet. Denne utviklingen, det såkalte downrock, endret dynamikken fundamentalt. Ungdommene brukte gulvet som en kreativ lekeplass der de beviste sin smidighet og hurtighet.

Musikken og bevegelsen påvirket hverandre i et konstant samspill. En DJ som Kool Herc observerte mengden nøye: Når han så at danserne reagerte spesielt vilt på bestemte trommevirvler, forlenget han akkurat den delen. Danserne tilpasset på sin side trinnkombinasjonene sine til tempoet og intensiteten i breakene. Denne tette forbindelsen viser hvordan breakdance-opprinnelsen er uadskillelig knyttet til utviklingen av DJ-teknikken. Det var en konstant samtale uten ord, der beaten angav retningen og kroppen leverte svaret. Den som i dag er aktiv på en social dance, opplever i bunn og grunn den moderne videreføringen av dette spontane samspillet.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet spredte bevegelsen seg ustoppelig. Det som startet som et lokalt fenomen i bakgårdene i Bronx, utviklet seg til en global bevegelse som skrev om hele historien til streetdance. De ulike elementene, DJ-ene, MC-ene, graffitikunstnerne og danserne, formet en fast kultur. Dansen ble profesjonalisert, grupper ble dannet og de arrangerte fredelige konkurranser, såkalte battles. Disse battles erstattet ofte de voldelige konfliktene mellom rivaliserende gjenger i gatene: Den som viste den beste stilen og de reneste trinnene, høstet respekt fra fellesskapet.

Fra de rå gatestilene utviklet den moderne hip hop dansehistorien seg gjennom tiårene med alle sine fasetter, fra popping og locking til dagens koreografier i musikkvideoer. Men kjernen forblir den samme: Det handler om selvuttrykk, rytmefølelse og fellesskap. For å finne veien inn i denne verdenen, hjelper det å utvikle en god følelse for musikken. Den som lærer å gjenkjenne takten, forstår også bevegelsene til pionerene fra den gangen bedre. Gatene i Bronx har skapt en global kunstform som den dag i dag binder mennesker over hele verden sammen.