Hvordan unngå sensorisk overbelastning ved pardans
Dans er en fantastisk måte å kjenne sin egen kropp på og uttrykke seg uten ord. Men for mennesker på autismespekteret eller med ADHD kan klassisk pardans i en overfylt sal bety sensorisk overbelastning. Høy musikk, flakkende lys, tett kroppskontakt og konstant trengsel på dansegulvet utfordrer nervesystemet ekstremt. Derfor er det ekstra viktig å velge et miljø med lite stimuli fra starten av. Mange danseskoler tilbyr nå spesialkurs der lydnivået er dempet og gruppestørrelsen bevisst holdes liten. Også ved Social Dance kan man skape et trygt rom gjennom målrettede avtaler.
Den som som nevrodivergent person søker en dansepartner, drar nytte av klar og åpen kommunikasjon. En forståelsesfull ADHD-dansepartner eller en motpart som støtter søket etter en autisme-dansepartner, gjør starten mye lettere. Det hjelper å diskutere egne grenser, som behovet for pauser eller sensitivitet for visse typer berøring, på forhånd. Slik kan man nyte dansen sammen uten press og maskering, mens hjernen bearbeider bevegelsene i eget tempo.
