Lære å danse uten rytmesans: Går det?

Bekymringen for å gjøre en dårlig figur på dansegulvet på grunn av en antatt manglende rytmesans, holder utallige mennesker fra å danse. Men vitenskapen viser at ekte rytmedøvhet, i fagmiljøet kjent som amusi, er ekstremt sjelden. De fleste som vurderer seg selv som rytmisk begavede, har bare aldri lært å synkronisere kroppen sin med lydene de hører. Å lære å danse uten rytmesans er derfor ingen selvmotsigelse, men et spørsmål om øvelse og riktig tilnærming.

Når du skal lære å danse som umusikalsk, handler det i første omgang ikke om å analysere komplekse polyrytmer, men om å bygge en fysisk forbindelse til musikken. Alle mennesker har en naturlig hjerterytme og sin egen gangrytme. Den som kan gå i hverdagen uten å falle, besitter allerede fundamentet for enkle rytmer. Danseskoler er forberedt på å ta imot nybegynnere akkurat der, og bygge opp tilliten til egne bevegelser steg for steg.

Hvis du plasserer deg selv i kategorien dans for umusikalske mennesker, bør du i starten unngå stive, sterkt rytmebaserte stiler som steppdans eller komplekse latinamerikanske danser. I stedet anbefales en start med en dansestil uten press på taktfølelsen. Her er Discofox den fremste kandidaten. Strukturen er så enkel og tilgivende at den er utmerket for å lære å danse til enkle rytmer uten å måtte telle hele tiden.

Også den klassiske Langsom vals gir en fantastisk orientering gjennom sin jevne, nesten vuggende tretakt. Hvis du er mer interessert i moderne, friere bevegelser, finner du et perfekt utløp i Modern Dance. Her står det emosjonelle uttrykket i fokus, noe som gjør at avvik fra den eksakte takten ikke oppfattes som feil, men som en personlig tolkning. Fokus skifter bort fra perfeksjon og over til gleden ved bevegelse.

Den største fienden til rytmefølelsen er din egen anspenthet. Den som krampaktig prøver å beregne det perfekte øyeblikket for det neste steget, blokkerer sine naturlige reflekser. En utprøvd metode er derfor å ta opp musikken gjennom kroppen først, og ikke gjennom forstanden. Å gynge lett med knærne mens du står, eller å banke forsiktig med foten mens du sitter, hjelper deg med å internalisere musikkens svingninger før det første ordentlige steget i det hele tatt blir tatt.

I tillegg tar pardans mye press av skuldrene. I klassisk pardans deler partnerne på ansvaret. Den som velger den passende rollen, slik det er beskrevet i guiden Lead eller Follow, kan i begynnelsen stole helt på impulsene fra den andre. Som følger trenger man ikke nødvendigvis å dekode takten i musikken selv, men følger ganske enkelt partnerens ledelse, noe som gjør det enormt mye lettere å komme i gang.